Her kan du blant annet lese om hvordan Gjestad fikk ideen til romanen og hvilken bok som har fått henne til å hyperventilere av fryd. 

Du har akkurat kommet ut med din debutroman Anfall. Kan du fortelle litt om romanen din?

Boken handler om Ella, en kvinne av i dag, som har båret på en sorg i hele sitt voksne liv. Broren hennes tok sitt eget liv da hun var 18 år, og rett etterpå flyttet hun fra den lille vestlandsbygda. Hun er gift med Filip, og har datteren Bess. Alt er fint, likevel faller hun for Kristian. Historien følger Ella gjennom et knapt år av hennes liv, der dramatiske ting skjer.

Jeg begynte på denne teksten for åtte-ni år siden. Jeg mistet selv en bror i selvmord da jeg var 18 år. Da jeg ble 30 år, ble jeg eldre enn ham. Eldre enn min storebror. Jeg var også blitt mor, og tok i større grad innover meg det moren min alltid hadde sagt: Du har aldri et barn å miste – uansett om det er 0 eller 50 år.Denne sorgen fascinerte meg, kanskje like mye som den tynget meg, og jeg fant en streng i meg som det var mye lyd i, nok til at det kunne holde gjennom en lang tekst.

Jeg samarbeidet med en redaktør i et forlag, men da hun sluttet og en ny redaktør overtok manuset, ble det slutt. Han likte det ikke. Teksten ble lagret på en minnepinne og lagt i en skuff. I fem år lå den der. Innimellom åpnet jeg skuffen, så på den blå dingsen, og tenkte: Der er du, ja.For to og et halvt år siden dro jeg på et skrivekurs i Italia, ledet av Merete Morken Andersen. I kofferten lå minnepinnen. Da Merete ga oss ulike skriveøvelser, var det som om strengen begynte å spille igjen. Etter en uke hadde jeg fem sider å vise henne. Fem nyskrevne sider, men fra det samme landskapet som minnepinneteksten. Etter en halvtime hadde hun klart å gi meg tro på at jeg skulle klare det.

I dag er jeg takknemlig for at den første teksten endte sitt liv på en minnepinne. Den var ikke god nok til utgivelse. Men den ligger fortsatt i skuffen. Og jeg har fortsatt ikke åpnet dokumentet.

Anfall handler om å falle; for fristelser og for andre mennesker og det handler om å miste. Hva er årsaken til at du har valgt å skrive om nettopp disse temaene?

I en historie der et selvmord er et bakteppe for alt som utspiller seg, er fallet et vesentlig element. Livet er en balansekunst, og noen behersker det ikke. De som står igjen etter et selvmord, blir tvunget til å gjenvinne balanse. Ofte kan sorgen og tapet skape en angst for å miste. Kanskje ender det med at man mister seg selv.

Anfall er også en lidenskaphistorie. Ella faller for Kristian, og hvorfor er hun villig til å slippe seg ut i dette? Hun lar seg falle – bort fra det hun er aller mest redd for å miste

Ella er hovedpersonen i romanen din. Hvordan har du gått frem for å utvikle henne, og hva har vært viktig for deg når du skulle etablere henne som hovedperson i denne romanen?

Jeg hadde noen få merkelapper på Ella da jeg begynte å skape henne. Jeg ville ikke at hun skulle fylles av anger, for eksempel. Dessuten var det viktig for meg å lage et troverdig morsportrett, der også det mørke har en plass.Gradvis har hun vokst frem for meg i teksten. Jeg har danset og herjet med disse karakterene, og plutselig var det noe som skjedde. For eksempel hadde jeg lenge en motstand mot å gi henne et yrke. Da det endelig løsnet og jeg forsto at hun var arkitekt, begynte jeg nok en gang å skrive fra side 1. Det sier seg selv hva dette har å si for hennes blikk – på sitt eget hjem, sitt barndomshjem, og sine omgivelser. Ganske sent i prosessen kom dialogen på plass, og nok en gang startet jeg på nytt for å få lyden av samtalene inn i teksten. Nå kan jeg høre henne for mitt indre.

Hvordan har din ferd frem mot utgivelsen av denne debutromanen vært, og har du noen gode råd til andre forfatterspirer som drømmer om å gi ut bok?

Det viktigste som skjedde, var at jeg kom inn på Aschehougs forfatterskole. Da kom jeg i kontakt med redaktørene, og begynte tidlig å samarbeide med ”min” redaktør Mia Bull Gundersen. Det første halvåret jeg gikk på skolen, ble den ledet av Merete Morken Andersen, mens det siste halve året tok Kari Fredrikke Brænne og Johan Mjønes over. Å få bruke en kveld i uken sammen med elleve andre med samme drivkraft, var inspirerende. Med månedlige innleveringer av tekst, kunne man ikke skulke skrivestundene. Deadline er godt og vondt på samme gang.

Det jeg lærte aller mest av, var å lese andres tekster og gi konstruktiv tilbakemelding. Å kunne plukke fra hverandre en tekst, se hva som fungerer og hva som ikke fungerer, er utrolig nyttig for egen skriving.

Det vakreste tipset jeg fikk på skolen, var: La det skrive i deg. Det er ikke sikkert at det er foran skjermen de store tingene skjer. Gå ut i skogen, plukk en liter blåbær og la teksten skrive i deg. Da kan det være lettere å sette seg ved tastaturet etterpå.Huskelapp til blåbærturen: Blokk, penn og spann.

Du jobber til daglig som featurejournalist i VG. I dag er det flere og flere journalister som gir ut bøker. Hvordan har din journalistbakgrunn vært med på å påvirke deg til å bli forfatter, og rommer boken din også et lite snev av samfunnskritikk?

Jeg ble journalist fordi jeg ville skrive og fortelle historier. Så lenge jeg kan huske har skrivingen vært viktig for meg. Journalistikken har gitt meg utrolige møter med fantastiske mennesker, og som journalist har man jo en rett og plikt til å spørre. Derfor har yrket mitt vært inspirerende for annen skriving også.Utfordringen er at man må finne en ny stemme i seg selv. Det holder ikke å overføre særegenhetene i den journalistiske pennen over til litteraturen. En prosateksts magi ligger i alt som ikke står der. Slik fungerer det ikke i journalistikken, selv om featurejournalistikken nærmer seg det litterære både i språk og komposisjon.

Hvordan er en vanlig skrivedag for deg, og har du noen spesielle ritualer?

I skriveperiodene har jeg våknet i femtiden, stått opp, slått på PC-en, traktet kaffe og hatt to skjerpede timer med teksten. Jeg har tre barn og full jobb, og innimellom har det ikke vært tid. Da har jeg prøvd å la teksten skrive i meg, slik at jeg hadde noe å bidra med når det endelig igjen ble tid til å jobbe med manuset. I ferier, helger og avspaseringsperiodene har jeg prøvd å skjerme meg for å få noen flere timer i strekk. Jeg har også hatt nøkkel til Litteraturhusets skriveloft; det anbefales.Dessuten har jeg skrevet utrolig mye på Sogn bad. Døtrene mine er aktive svømmere, en idrett der det trenes mye. Etter en stund bidro svømmehall-lyden til å sette meg i skrivemodus.

Hvilke forfattere regner du som dine favoritter, og hvem har du lært mest av i arbeidet med din egen debutroman?

Carl Frode Tiller imponerte meg, særlig med Innsirkling 1 og 2. Hans karakterer griper tak i meg fysisk og slipper ikke taket. Det blir aldri kjedelig, teksten byr på handling og drama og krumspring hele tiden, uten at det blir for mye.Jeg er også glad i Ian McEwan. Min favoritt blant hans bøker er ikke Atonement, men Enduring Love. Da jeg leste den, hyperventilerte jeg av fryd.

Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med Anfall?

Å slippe taket. Det gjorde vondt i hele kroppen. Det hadde bare vært meg og denne teksten, med noen få besøk hos redaktør Mia, og plutselig skulle den ut i verden. Regner man med årene på minnepinnen, var den jo nesten blitt en konfirmant. Jeg leste og smakte på hvert ord gjennom førstekorrektur og andrekorrektur. Line Frost Noreng, produksjonskoordinator i Aschehoug er en av mange engler som skal ha en stor takk. Hun var varm og trygg og forståelsesfull for hvert eneste kommatraume. En uke før julaften, slo jeg en rød sløyfe om arkbunken og tok et høytidelig farvel med teksten som manus og ønsket det god tur til trykkeriet i Tyskland.

Hvis du som journalist skulle intervjuet deg selv om denne boken, hvilket spørsmål ville du da stilt seg selv og hva ville du ha svart?

Jeg hadde nok som journalist forsøkt å nå til bunns i historien om broren min. Derfor føler jeg nå når jeg er på den andre siden, at jeg ikke kan være et gjerrig intervjuobjekt. Men det føles veldig rart å by på seg selv.

Som forfatter skulle jeg veldig gjerne ha blitt intervjuet om å skrive etter Heivoll og Knausgård. De har visket ut skillene mellom forfatter og forteller, og i Anfall, der selvmordselementet unektelig er knyttet til min personlige opplevelse, kan det sikkert være noen som leser meg og mitt liv inn i historien. Jeg svarer gjerne: Alt i boken er fiksjon, ingen karakterer er autentiske, alle hendelser er diktet opp. Og brorkarakteren i boken er svært forskjellig fra min bror, på absolutt alle måter.

Hvis du kun skal lese tre bøker denne våren, hvilke tre bøker velger du deg da?

Det blir nok flere enn tre bøker, men av navn fra vårlistene, vil jeg nevne:  Tiden-debutant Janne Stigen Drangsholts Humlefangeren. Ola Jostein Jørgensens debutroman Klassikeren. Alexander Aarviks debutroman Skuddsikker virker også spennende. Og så kommer jeg til å kaste meg over Knausgård, igjen.

Har du planer om å skrive flere bøker?

Ja. Jeg skriver allerede. Nå er jeg i letefasen, og prøver å finne noen jeg har lyst til å bli skikkelig godt kjent med. Igjen handler det om å finne strengen som har nok lyd.