Bokelskerinnen intervjuer: Eirik Husby Sæther

I dag synes jeg det er spennende å ønske Eirik Husby Sæther velkommen til bloggen min:

Eirik Husby Sæther er oppvokst på Holmlia i Oslo, og har også bodd på Bjørndal og siden Frogner. Fotball har alltid ligget hjertet hans nært, han har selv vært juniorspiller og aktiv på rekruttlaget til Vålerenga. Det ble imidlertid en helt annen karrierevei for Oslogutten. Eirik er utdannet fra Politihøgskolen, og ble ansatt ved kriminalvakten i Oslo politidistrikt etter endt utdannelse.

Det var politijobben som for alvor satte fart i Eiriks tanker om å skrive egen roman, og denne våren debuterer han med krimromanen Lobotomisten:

I Lobotomisten blir vi kjent med Johannes som er pastorsønn. Han har levd med en far som til stadighet preket om synd og helvete, og som utsatte sønnen for overgrep om han begikk det faren mente var syndige handlinger. Johannes er nå psykologistudent, og begynner å lese om gamle behandlingsmetoder innenfor psykologien. Han blir mektig fascinert, og bestemmer seg til slutt for å bruke disse metodene for å kurere de kvinnene han mener er rammet av galskap.

Her kan du blant annet lese om hvorfor Eirik ville skrive denne boken, og hvilke bøker han mener du kan velge til påskelesingen:

Du er aktuell med din debutroman denne våren. Kan du fortelle kort hvordan du fikk ideen til denne romanen, og hvor lenge du har arbeidet med den?

Jeg begynte egentlig ikke med en idé når jeg skulle skrive denne boken, men med et mål. Selv har jeg vært en svoren krimfan i alle år, men etter at jeg begynte i politiet mistet jeg litt av interessen. Jeg syns en del krim er ekstremt klisje og ganske langt unna virkeligheten. Til å ha et hovedtema som handler om drap og død, er de fleste krimbøker veldig trivielle-forbrytelsen kunne like gjerne ha handlet om et stjålet kakestykke. Jeg har savnet fokuset på sorgen og det meningsløse. Og ikke minst selve drapet istedenfor gåten. Alle drap i virkeligheten er forferdelige, og alle åsteder ser grusomme ut. Uansett hvordan forbrytelsen blir begått. Når man vil berøre dette, krever det at skrivemåten får litt ”råskap” over seg.

For å skildre virkeligheten på åsteder og hvordan døde mennesker ser ut, har jeg valgt å bruke en svært beskrivende skrivestil. Denne måten å skrive på bruker jeg like ofte når personer i boken plukker opp et ølglass, men det legges bedre merke til når objektet som beskives er et lik.

Og når man skriver om død, er det også en gyllen mulighet til å si noe om livet. De to følger hverandre like naturlig. Min idé ble derfor å skrive en bok om drap og menneskelig ondskap-ikke et mysterium som i sin overfladiskhet like gjerne kunne handle om hvem som stjal kaken fra kjøkkenvinduet.

Erfaringene fra politiet gav meg også et annet mål eller idé til skrivingen. I en vanlig krim er spørsmålet; Hvem drepte ham? I min bok er spørsmålet; Hvorfor drepte han? Selve motivet til drapsmannen og motiviasjonen til at han begår de handlinger han gjør, er kraftig forsømt i mange bøker. Slik blir det kanskje når morderen holdes skjult og ikke skal avsløres før på siste side-da blir det lite spalteplass til å forklare motivet, annet enn å ramse opp en av de syv dødssynder. Sjalusi, sinne, begjær hat osv… I min bok har jeg valgt å la morderen være hovedpersonen, nettopp for å vise leseren ”veien” han går frem til drapet. Idéen var å vise at det er når mennesker mener godt-når målet helliggjør middelet-at de er i stand til å gjøre de mest grusomme handlinger. For å belyse dette har jeg brukt behandlingsmetoder fra psykiatrien og religiøs fanatisme.

Det må understrekes at alt det bestialske som morderen gjør, er handlinger som psykiatrien har utsatt mennesker for i beste mening, for å gjøre pasienter friske. Jeg finner derfor ikke opp noe i min bok, men setter det bare inn i en annen kontekst og skildrer disse behandlingskurene. Dette gjør boka troverdig, når alt morderen gjør, har blitt gjort i virkeligheten. Og at enkelte tolker religiøse skrifter på sin egen måte og bruker dette til å danne seg et ”kall” i livet, skjer også hele tiden. Så idéen var enkelt og greit-lag en troverdig morder. Og vise at mennesker er i stand til å gjøre grusomme handlinger.

Det tok meg et halvt år og skrive boken, men etter at jeg fikk kontakt med Juritzen forlag, tok det ytterligere ett år å skrive den om. Den skal derfor være veldig gjennomarbeidet, på grensen til det fanatiske. Her er det også bare å skryte av forlaget som har brukt like mye tid på Lobotomisten som meg selv.

Hva var det vanskeligste i arbeidet med denne romanen, og hva er du mest fornøyd med?

Siden idéen min var å konstruere en morder som leseren skjønner og forstår, og gi et dypt innblikk i tankesettet hans, er det nettopp dette jeg er mest fornøyd med. Jeg føler han ble slik jeg ville han skulle bli. En morder som du får litt sympati med. Ikke en mann som er tvers igjennom ond, men som bare vil redde andre mennesker. Men med den gode viljen-går alt fryktelig galt. Når han sier ”Jeg mente det ikke,” nikker alle som har lest boken. ”Selvfølgelig gjorde du ikke det.”

Men det må sies at undertonen i boken er mørk, og på en måte berører den hva vi mennesker er – grunnleggende gode eller onde? Dette har kanskje vært det vanskeligste. Når man skriver om et slikt tema hver dag, er det vanskelig og ikke bli preget av det. Jeg har også lest mye faglitteratur for å gi boken kjøtt. En gammel lærebok fra 1800-tallet. Biografien om lobotomistens far i USA. En bok som heter The Nazi- Doctors, som regnes som en av de fremste bøkene om menneskelig ondskap. Det å tenke på ondskap, hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre, det har gjort meg litt i overkant melankolsk. Også er det et tankekors at det i litteraturen er tragediene som regnes som troverdige, mens kjærligheten og lykkelige slutter blir betegnet som klisjéer.

Hva er den viktigste grunnen til at leserne skal plukke opp boken din?

Min bok skiller seg fra andre krimbøker. Den er faglig. Når ondskap blir begått, har leseren først fått forklart fra en av hovedpersonene, hvilke mekanismer som ligger til grunn for at vi kan gjøre slike handlinger.

Den er også realistisk. Alt det groteske som blir gjort er ikke funnet på av meg, men av legevitenskapen. Politiet har en rolle i romanen siden kvinner blir sporløst borte og meldt savnet. Jeg jobber på samme avsnitt som Savnetgruppen i Oslo, som er de som etterforsker savnetsaker. Det har gitt meg førstehåndskunnskap om etterforskningen. Det er vel få i politiet som kan lese en krimbok uten å riste på hodet av beskrivelsen av politiet og måten etterforskningen blir gjort på. Alt fra metoder, væremåter og rang/grad på hovedpersoner, er alltid totalt feil. Lobotomisten er også et lite opprør mot det. Denne krimboken er for de som har lest mye, og vil lese noe nytt. Men også for de som vanligvis ikke leser krim, men som ønsker å ta de eksistensielle spørsmålene inn over seg-satt inn i spenningsromanens kontekst.

Foruten din egen bok, hvilke(n) krimbøker vil du anbefale å lese denne påsken?

Det er tre norske bøker som overgår det aller meste. Mengele Zoo, Himmelblomstreet, og Afrodites basseng. Alle er skrevet av Gert Nygårdshaug. Sinnsyke idéer som er skrevet ut på en mesterlig måte. Dette er ikke krimbøker, men har sterke elementer av spenning i seg. For oss som har begynt å skrive selv, er det kanskje best og la Nygårdshaug ligge. Det kan være demotiverende og oppdage at det finnes flere høyere divisjoner som enkelte spiller i.

Hva skal du selv lese denne påsken?

Krimgåten på Tine-melk kartongen Alltid en klassiker.

Tusen takk for at du ville stille opp på dette intervjuet. Eirik Husby Sæther.

Hvis du er hjemmehørende i Bergensområdet og er nysgjerrig på boken, skal Eirik delta i en krimkveld på Oasen bibliotek onsdag 28. mars.



Dagens spørsmål: Hva mener Eirik at Lobotomisten er et lite opprør mot?

Ta vare på svaret. Når du har svaret på alle spørsmålene(siste kommer onsdag 28. mars), sender du dem i en epost til [email protected] og er med i trekningen av en pakke med krimbøker. Les mer om det her.

Legg inn en kommentar