Bokelskerinnen intervjuer: Ida Løkås

I dag synes jeg det er kjempehyggelig å ønske Ida Løkås velkommen til bloggen min.

Foto: Elin Eike Worren

Ida Løkås er født i Bodø, men vokste opp i Stavanger. I dag bor hun i Oslo. Ida har en bachelor i creative writing, og en master i publishing og creative writing (skrivekunst). Hun arbeider i dag frilans innenfor forlagsbransjen.

Ida er glad i å male, lage mat og være sammen med gode venner. Piano og fløyte er to andre store interesser Ida har, og hun har skrevet egne sanger like lenge som hun har skrevet skjønnlitterære teskter. Skriving er i det hele tatt noe hun alltid har drevet med, men ikke før nå nylig våget hun å drømme om å kunne bli forfatter.

I 2011 gikk Ida helt til topps i Schibsteds manuskonkurranse, foran 300 andre innsendte bidrag, og i dag lanseres endelig debutromanen hun vant med: Det fine som flyter forbi

I Det fine som flyter forbi befinner vi oss i bydelen Little Venice i London. Her møter vi Jamie, som er fjorten år. Jamie føler at lite skjer i livet hans, men snart skjer det ting som gjør at han må foreta dramatiske valg.

Her kan du blant annet lese om hvorfor Ida valgte å legge handlingen i debutromanen sin til akkurat Little Venice, og hvordan tiden etter at hun vant Schibsteds konkurranse har vært: 

Du har akkurat utkommet med din debutroman Det fine som flyter forbi. Kan du fortelle kort hva romanen din handler om?

Boken handler om Jamie, en 14 år gammel gutt som vokser opp i et trygdeboligområde, ironisk nok plassert midt inne i et av Londons bedre strøk. Handlingen spenner seg over en sommeren der man blir med på hovedpersonens møte med kjærligheten og voksenlivet. Det er endringen fra gutt til mann, der Jamie blir mer oppmerksom på sin egen situasjon og hvordan han ser seg selv. Boken er på mange måter et slags litterært fotoalbum, der man som leser får små innblikk i livet til denne gutten, og hendelser som er med på å forme han som menneske.

Hvordan fikk du ideen til å skrive denne boken, og hvor lenge har du arbeidet med den?

Det begynte som en masteroppgave i skrivekunst, da jeg studerte ved Kingston University i London 2009/2010. Da jeg begynte å skrive hadde jeg ikke en klar idé om hvordan historien ville utforme seg, men jeg hadde en sterk fortellerstemme som var den største drivkraften til prosjektet. Når jeg begynte å skrive, skrev boken nesten seg selv. Selve førsteutkastet tok ikke lang tid. Jeg brukte 6 måneder på manuset som ble sendt inn til konkurransen, deretter 6 måneder med redigering og bearbeiding.

Hva har vært det vanskeligste i arbeidet med denne boken, og hva er du mest fornøyd med?

Det vanskeligste har vært bearbeidingsfasen. Det å finpusse på setninger og ord, samt kamme gjennom teksten med en lusekam var en tyngre prosess enn jeg hadde forventet meg. Det jeg er mest fornøyd med er det ferdige resultatet, det å se hvordan all den harde jobbingen ga belønningen i at den ferdige boken ble som den ble. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med både innhold, omslag og bokens helhet.

Du ble, som tidligere nevnt, antatt som følge av at du vant Schibsteds manuskonkurranse i 2011. Hvordan føltes det å vinne konkurransen, og hvordan har tiden etter dette vært for deg?

Det jeg følte da jeg vant var ubeskrivelig lykke. Jeg hadde sett for meg år med skriving og refuseringer. At jeg var så heldig å lykkes på første forsøk var virkelig over all forventning. Da jeg vant var bare halve jobben gjort, så i månedene som fulgte jobbet jeg tett med forlaget for å løfte manuset og virkelig forbedre alt som kunne forbedres. De ti månedene etter at jeg vant har føltes som en veldig lang bokgraviditet, men nå er heldigvis ventetiden over.

Handlingen i romanen din finner sted i Little Venice i London, hva er bakgrunnen for at du valgte å legge romanen din nettopp hit?

Det var karakterene som kom først, og når de begynte å ta form var det tydelig at miljøet de tilhørte var et typisk trygdeboligområde. Little Venice er en veldig spesiell plass med trygdeboliger plassert på den ene siden og rike luksusresturanter og fine hus på andre siden av elven. Dette unike miljøet passet godt til tematikken i boken som spinner rundt grensen mellom barn og voksen, grensen mellom rett og galt og grensen mellom fattig og rik. Jamie vokser opp med å se alt han ønsker seg i umiddelbar nærhet, men samtidig så er det så langt unna.

Hvilke forfattere/bøker har vært de største inspirasjonskildene for ditt eget forfatterskap?

Det er mennesker som inspirerer meg, ikke bøker. Men hvis jeg skal nevne en forfatter jeg setter stor pris på vil jeg nevne Raymond Carver. Jeg har en sterk forkjærlighet til hans fortettet fortellerstemme.

Har du noen tanker om å skrive flere bøker etter denne?

Selvfølgelig! Jeg har skrevet så lenge jeg har kunnet setter ord sammen til setninger, og så lenge jeg kan gjøre dét vil jeg fortsette å skrive. Jeg er ikke en person som bare har én bok i meg, jeg har mange.

Hva er den viktigste grunnen til at leserne skal plukke opp din bok i høst?

Dette er en ærlig roman som skildrer et bilde av London som ikke så mange kjenner, men som flere burde få øynene opp for. Jeg så et innslag på TV i forbindelse med OL, og da nordmenn ble spurt hva de forbandt med London, sa 90% shopping. Men byen er så mye mer, og min historie gir et innblikk i denne verdenen som folk ikke kjenner til. Dessuten tror og håper jeg at boken på en original måte skildrer en av de viktigste fasene i livene våre: Overgangen mellom å være barn til å bli voksen, hvordan valgene vi tar er med på å forme livet videre.

Er det noe du har lyst til å legge til?

Blir veldig glad for tilbakemeldinger fra leserne mine, så hvis noen har lyst å sende meg noen ord kan de nå meg på: [email protected]

Tusen takk for at du ville besøke bloggen min, Ida Løkås.

Juryen i Schibsted har vært svært generøse med rosen når det kommer til Idas debutroman, flere trodde det var en mann som sto bak manuset. Håvard Rem mener boken er «en litterær perle av fortettet fortellerkunst», og Ingvar Ambjørnsen ser på Ida som et stort talent og sier at hun skriver med stor psykologisk innsikt. Du kan høre flere lovord fra Ambjørnsen, og se intervju med Ida her:

Legg inn en kommentar