«Ole Kristian Ellingsen har skrevet en drivende og mørk roman som filosoferer rundt sentrale livsspørsmål.

Hovedpersonen i romanen, en sogneprest, opplever enhver fars verste mareritt da datteren hans, Miriam, blir funnet voldtatt og drept på Skøyen. Den antatte gjerningsmannen flykter fra Norge før udåden blir oppdaget, og hans hjemland Saudi Arabia har ingen utleveringsavtale med Norge. Tilbake sitter to knuste foreldre som forsøker å takle hverdagen og tapet av datteren, hver på sin måte. Sorgen blir som en flodbølge som feier over dem, og åpenbarer gamle sår og motsetninger. De håndterer tapet av datteren svært forskjellig, noe som skal bli en grobunn til enda mer frustrasjon. Miriams mor gjør sitt beste for å leve videre, mens bokens hovedperson snart sitter fast i nagende tanker som fører til en stadig mer destruktiv livsførsel.

Elisabeth har fjernet tannbørsten. Det er det første jeg ser morgenen etter begravelsen. Jeg sier ingenting, før jeg oppdager at også jakken på knaggen i gangen er borte, og treningsbagen. Jeg finner alt sammen i en eske i kjellerborden. Bortsett fra tannbørsten. Den ligger i søppelbøtta, pent pakket inn i tørkepapir, som om dét gjorde saken bedre. Søppelbøtta! Miriams tannbørste!  Hva skjer?, sier jeg (…) Begravelsen er over, sier hun stille. (…) Minnene om Miriam må leve inne i oss, slik du selv sa i talen din, og ikke i tannglasset på badet, og i treningsbagen på gangen.

Prestegjerningen volder hovedpersonen mange kvaler, og han begynner å stille spørsmål ved sin egen tro, og alt han lenge har holdt som sannheter. Gammel tvil kommer til overflaten, og han finner ikke svarene han søker etter noe sted. Boken reflekterer rundt problemstillinger innen religion, og tar for seg temaer som tilgivelse, forsoning, oppstandelse, rettferdighet og hevn. Her er også et par fine lignelser, og jeg merket meg særlig ved en som handler om en flue på vinduet. Kapittelinndelingen i romanen gir assosiasjoner til Bibelen.

For hovedpersonen blir hverdagen en kamp på flere fronter. Ikke bare må han kjempe mot sine egne tanker, men også mot en ektefelle som han opplever ikke forstår ham, og mot statsapparat og politi som ikke kan gi ham rettferdighet og den bearbeidelsen av sorgen som han trenger.

Boken er skrevet i et nøktern språk som understreker at dette handler om en helt vanlig mann som brått befinner seg i en situasjon han finner det vanskelig å gripe. Det brukes ikke mye tid på lange følelsesskildringer og utgreininger, og det bidrar til å forsterke bokens tema. Det direkte språket gjør at leseren får hendelsene rett i ansiktet. I likhet med hovedpersonen kan ikke leseren vri seg unna, men er nødt til å gjennomleve alt sammen med ham. Det er til tider vond og hjerteskjærende lesing.

Ellingsen har tidligere utgitt to kritikerroste krimromaner, og selv om «Endetid» er karakterisert som en roman har den også mange krimelementer. Det handler om en forbrytelse og jakten på rettferdighet. Bokens driv minner også mye om thrillerens. Slutten er noe overtydelig hva gjelder romanens budskap. Det er også skrevet inn et element i bokens bihistorie som skal bygge opp under budskapet, men jeg opplevde det som unødvendig. Boken hadde vært like sterk uten.

«Endetid» er løst basert på Martine -saken. Martine Vik Magnussen studerte i London da hun ble voldtatt og drept i 2008. Den antatte gjerningsmannen flyktet til hjemlandet Jemen og politiet har ikke maktet å få tak i ham. Martines far har jobbet utrettelig for rettferdighet for Martine i årene etter drapet. Ellingsen har hatt flere samtaler med ham i arbeidet med denne boken. Selv om forfatteren presiserer at svært mye av handlingen i denne boken er oppdiktet er det likevel vanskelig å lese boken uten å ha Martine i bakhodet, og det medfører at boken blir enda mer opprørende.

Hovedpersonen i «Endetid» tvinges til å ta et oppgjør, ikke bare med seg selv, men også med samfunnet og gjerningpersonen. Og leseren anspores til å reflektere over essensielle livsspørsmål og etikk. En sterk og god roman det er vanskelig å glemme med det første.