Marita Hansen debuterer med en bok om det verste og beste i livet.

Sommeren 2013 møter Marita Vidar på en fest, og siden er det de to. De vil leve resten av livet sammen, men det viser seg at det bare skal bli resten av hans liv. En kald vinterdag de er ute og går på ski faller Vidar, og han reiser seg aldri igjen. Det utenkelige har skjedd. Maritas kjæreste er død. For å kjenne seg nær ham igjen fester Marita følelsene sine til ord; å skrive hjelper henne å takle hverdagen. Hun oppretter en blogg, og er aktiv på andre sosiale medier. Og ordene hennes blir til en bok som akkurat har kommet ut.

«Og hver morgen våkner jeg» skildrer møtet med den store kjærligheten, forelskelsen og det og bli et par, flytte sammen, legge opp hverdagen sammen og alle de tingene som et forhold består av. Og den skildrer sjokket når den ene parten faller fra og sorgen – hvordan man møtes av andre mennesker og hvordan det er å forsøke å gå videre. Den beskriver lengselen etter den som er borte og søken etter en ny identitet – for hvem er man når man ikke lenger er en av to, men bare en.

Boken er selvbiografisk og klassifiseres som dokumentar, men dens litterære kvaliteter gjør at den også kan leses som en roman om kjærlighet, tilhørighet og tap. Kapitlene er korte, men det er nesten nødvendig. De rommer mye dybde og refleksjon som det er fint å bruke tid på å ta innover seg. Hansens skrivemåte nærmer seg lyrikken. Hun skriver melodiøst, vakkert og undrende, og har et blikk for fine detaljer i språket. Her er det ord og setninger som gjør at man gjerne tar en pause fra lesingen og reflekterer over det man nettopp har lest. Ord som skaper inntrykk og gjenklang – som gjør at man tenker: «ja, det er akkurat slik det er».

Jeg kjenner det når jeg holder hånden hans, denne selvfølgeligheten imellom oss, innforståttheten, der huden hans møter huden min, det er det mellomrommet som er vårt, det er vi finnes. Det er dette; å holde hverandre.
Jeg ham.
Han meg.

Selve tittelen er også et godt et godt eksempel på hvordan Hansen skaper refleksjon. De fem enkle ordene forteller en historie i seg selv allerede før man har åpnet boken. Man ønsker at det fæle som har skjedd bare skal være en drøm, et mareritt, men så våkner man hver morgen og forstår at det verste har skjedd – og imens går livet videre rundt en. Stian Hole har også laget et treffende bokomslag som viser Hansen blottlagt – akkurat slik hun skriver i boken, samtidig som hun også er et lys i mørket som omgir henne.

For «Og hver morgen våkner jeg» har mye håp og varme i seg som balanserer opp bokens tøffe innhold. Her er blant annet fine skildringer av menneskelige relasjoner, samhold og vennskap, noe som gjør boken god å lese midt i alt det vonde. Hansens ord treffer hardt og det er vanskelig og ikke la seg berøre av dem. Dessuten har hun et viktig budskap; grip dagen i dag. Ta vare på dine kjære. Du vet ikke om de vil være der i morgen, og det er i de små, hverdagslige øyeblikkene at de store minnene for ettertiden skapes.

Men jeg ville jo bare si at dere må huske på å leve, fordi på et blunk.

(Hovedfoto: iStockPhoto)