Lesere som er glade i Kate Morton vil finne mye de liker i hennes nyeste roman «Huset ved innsjøen».

Alice Edevane er en berømt krimforfatter med mange bøker på samvittigheten. Hun lever et rolig liv i London, men snart skal hverdagen hennes endres når fortiden kommer tilbake for å hjemsøke henne. I 1933, da Alice var 16 år gammel, opplevde familien hennes en tragedie. Under en sommerfest i familiens sommerresidens i Cornwall forsvant Alices lillebror, og ingen fant ut hva som skjedde med ham.

Sadie Sparrow er permitert fra sin stilling som politietterforsker. Under en joggetur kommer hun over en overgrodd hage som viser seg å inneholde familien Edevanes forlatte sommerhus, og hun får senere høre om tragedien de opplevde. Nysgjerrig begynner hun å grave i saken for å se om hun kan løse mysteriet om hva som hendte med lille Theo Edevane.

¨Huset ved innsjøen» er bygget opp på klassisk Morton-vis:  et herskapshus med mørke og gåtefulle hemmeligheter, kapitler som veksler mellom fortid og nåtid samt masse atmosfære og stemningsfulle skildringer. Inspirasjonen fra gotisk litteratur er merkbart til stede, her er det for eksempel flere referanser til «Alice i Eventyrland». Bokens viktigste person er oppkalt etter Alice og en av de viktigste bøkene i hennes barndom var «Eleanors magiske dør». Boken ble skrevet av en venn av Alices familie, og handlet om en hemmelig inngang i hagen til familiegodset.

Boken er også skrevet som en klassisk krimhistorie hvor leseren litt etter litt presenteres for spor og hint. Her er inspirasjonen fra Agatha Christie tydelig. Alice Edevane har også mange likheter med den britiske krimdronningen.

Romanen handler om fortapte og forsvunne barn, og både Alice og Sadie har hatt nærgående erfaring med akkurat dette. De er begge interessante hovedpersoner, men Alice er den som interesserer mest. Hennes tenåringsfølelser er godt beskrevet. Morton er på sitt beste i romanens historiske partier. Mysteriet er godt uttenkt og snekret sammen, selv om man etter hvert begynner å forstå hvor det bærer hen. Slutten representerer selve erkeklisjeen ved slike romaner – jeg skal ikke si så mye mer.

Nærmere 600 sider skal man gjennom, men historien føles likevel ikke langtekkelig. Selv om dette ikke er en heftig sidevender så har romanen så mye atmosfære og gåter at den er vanskelig å legge bort. «Huset ved innsjøen» er ren eskapisme hvor man får akkurat det man ønsker seg – en klassisk Kate Morton-historie full av sjarm og hemmeligheter.

(Hovedfoto: iStockPhoto)