Overtro, trolldom, forbudt kjærlighet og lidenskap står i sentrum i Lone Hørslevs historiske roman om adelskvinnen Marie Grubbe.

Store deler av handlingen i «Dyrets år» foregår i Christiania vinteren 1666/1667. Danske Marie Grubbe er gift med den norske stattholderen Ulrik Fredrik Gyldenløve, men da hun møter Rittmester Blanquefort opplever hun en forelskelse ulik noe hun har kjent tidligere. Hun kjenner at hun er nødt for å få ham, og oppsøker en klok kone, Ingebjørg Toresdatter, som skal hjelpe henne med å få rittmesteren til å innse at han også elsker henne. Det blir starten på en kjærlighetsaffære som skal endre hele Maries liv.

Boken starter svært dramatisk. En natt på Akershus slott ser Marie gjenferdet av en hest som det sies kun viser seg for et menneske som snart skal dø. Synet plager Marie, og det gjør ikke saken bedre at fra fangehullet kan hun høre skrikene til Ingebjørg Toresdatter – den kloke konen hun selv oppsøkte tidligere for å vinne Blanqueforts kjærlighet og som myndighetene mistenker for å være en heks. Men Marie må late som om alt er vel for snart vil hennes søster og hennes mann komme på besøk til slottet. Søstrene har ikke sett hverandre på mange år, og det skal vise seg at begges liv er drastisk forandret.

Handlingen i «Dyrets år» er ikke kronologisk. Her hoppes det mellom fortidige og fremtidige hendelser, alle har betydning for Maries liv og den kvinnen hun ble. Vekslingen mellom de ulike årstallene oppleves ikke forvirrende, men tilfører bare handlingen mer spenning. Det er Marie som er hovedfortelleren i historien, men vi er også innom et par andre karakterer som fyller ut omgivelsene i boken.

Språket i boken virker å være litt inspirert av den rådende kunstretningen på 1600-tallet; barokken. Hørslev skriver svært sanselig, bilderikt og levende. Her er mange originale og vakre metaforer. Det er også skrevet inn mange historiske detaljer som skaper atmosfære og gir leseren et bilde av Christiania på midten på 1600-tallet. Her vises tydelig kontrastene mellom fattig og rik, men også hvor harde kår det var for alle: møkkete og kaldt overalt – selv på steder hvor det raslet i vakre og kostbare rober. Teksten er full av følelser, og det er tydelig at Hørslev også skriver poesi.  Det er en egen melodi i teksten som gjør den like besettende å lese som de følelsene Marie opplevelser. Jeg hadde store vanskeligheter med å legge fra meg boken.

Marie er en kvinne som har levd, og det er skrevet mye om hennes liv – ikke minst om hennes turbulente kjærlighetsliv. «Dyrets år» var mitt første møte med henne, og jeg syntes hun var en svært fascinerende – og ikke minst uredd kvinne. Hennes valg kunne ført henne direkte til skafottet. Hva som har skjedd og hva som er fri diktning i boken kommer ikke helt frem, men boken gir i hvert fall meg lyst til å finne ut mer om henne. Det vi får vite om den kloke konen Ingebjørg Toresdatter ga meg assosiasjoner til en annen klok kone som jeg har lest om i høst; Anne Brannfjell i Ellen Vahrs historiske roman «Gaven».

«Dyrets år» er en bok om lidenskap og besettelse. Om en sterk kvinne som går sine egne veier og gjør hva som helst for den hun elsker. En bok om umulig kjærlighet, og om å være fanget i en posisjon som både løfter deg opp, men samtidig trykker deg ned og gjør valgmulighetene dine snevre. Det er også en bok om familiebånd og galskap – om overtro og fordommer fortalt med stor språklig overskudd og intense følelser.

(Hovedfoto: iStockPhoto)