Denne uken har storfilmen «Kongens nei» premiere på norske kinoer. En ny thrilleraktig sakprosabok kaster lys over de samme hendelsene.

«Kongens flukt» er skrevet av de to Dagsavisen-journalistene Lars West Johnsen og Jens Marius Sæther, og tar for seg det som skjedde da Kong Haakon, kronprins Olav og resten av den norske regjeringen flyktet fra Oslo under tyskernes invasjon 9. april 1940. I forbindelse med 75-års dagen for invasjonen, våren 2015, skrev de to journalistene to reportasjer om emnet i Dagsavisen. Den store responsen de fikk på artiklene ga, i følge bokens forord, motivasjon til å bygge ut reportasjene til en bok. «Kongens flukt» er delt inn i fire deler og hendelsene skildres kronologisk, dag for dag.

Vi kastes rett inn i dramatikken 9. april. Statsminister Johan Nygaardsvold står fortvilet på togperrongen i Hamar og venter på kongefamilien og resten av regjeringen. Han er sjokkert og rystet over nattens hendelser, krigføring er noe han hater av hele sitt hjerte og han vet at landets forsvar er i en elendig forfatning. Når resten av statsapparatet ankommer Hamar er det flere som er rystet. De har blant annet utholdt bomberegn på Lillestrøm stasjon. Det skal ikke bli siste gang bombene faller over Norges maktapparat.

Fra Hamar til Elverum, over Midtskogen til Nybergsund; ikke et eneste sted finner konge og regjering den roen og tryggheten de søker. I Oslo har Vidkun Quisling tatt makten, og tyske fly kretser over folk og bygninger. Tyske, topptrente fallskjermtropper er også på vei. Alle vet at dersom kong Haakon og kronprins Olav faller i tyske hender kan slaget om Norge være tapt lenge før det har begynt. Og det er nære på flere ganger. Ofte er det bare tilfeldigheter som gjør at kongen og resten av regjeringen greier å komme seg unna fienden. Og med tanke på de begrensede kommuniasjonsmulighetene som fantes på den tiden er det enda mer utrolig å lese hvordan alt utspilte seg.

Selv om historien om det som skjedde er godt kjent nå, ikke minst gjennom Alf R. Jacobsens glitrende 2011-dokumentar «Kongens nei», skal jeg ikke gjengi for mye av handlingen. Forfatterne holder seg godt til det som skjedde, og de har ikke falt for fristelsen til å dramatisere ekstra. De har også med flere nye detaljer rundt hendelsene som utspilte seg. Fortellertonen er holdt i en journalistisk, refererende stil, og den saklige tonen bidrar til å skape en enda større følelse av dramatikk. Gjennom skildringen av det som skjedde, og det som ble sagt, får vi også et bilde av de ulike personlighetene som befolket regjering og kongehus på denne tiden.

Nøye utvalgte replikker fra kildematerialet gir et uhyggelig bilde av hvordan det må ha vært å stå oppi de dramatiske hendelsene disse vårdagene i 1940. Vi ser voksne menn som er på sammenbruddets rand. Vi observerer hvordan frykten fører til konfrontasjoner og munnhuggeri blant regjeringsmedlemmene. Vi får også et lite innblikk i hvordan den vanlige befolkningen må ha opplevd begivenhetene. Her er det blant annet en sterk scene hvor kronprins Olav trøster en skrekkslagen kvinne mens de gjemmer seg i skogen under et av tyskernes bombetokt. Sterkt er det også å lese om hvordan NS-medlemmer, som konge og regjering møter på sin vei, velger å være lojale mot kongen og sitt fedreland ved å gi nødvendig bistand under kongens flukt og ikke sladre til tyskerne om hvor de kongelige befinner seg.

Det sterkeste portrettet i denne dokumentaren er likevel det som tegnes av kong Haakon. Selv etter flere dramatiske dager på flukt uten mye søvn beholder han roen, selv om han er sjokkert over det som skjer. Og helt til det siste ønsker han å bli i Norge, som et samlende symbol for sitt folk, til tross for følgene det vil kunne få for ham dersom tyskerne får tak i ham. Vi får innblikk i en mann som står fast ved det ansvaret han har påtatt seg som Norges overhode, og som bærer på en dyp kjærlighet til Norge og til det norske folk. Kronprins Olav står støtt ved sin far, og heller ikke han ønsker å forlate sitt land. Han er dessuten frustrert fordi han bare må «gå og dabbe», og ikke får lov til å engasjere seg i krigshandingene for å forsvare landet mot den tyske fienden.

2. Verdenskrig er et av mine store interessefelt innen historie, så jeg kastet meg over denne boken med det samme jeg fikk tak i den. I løpet av et døgn hadde jeg lest ut store deler av den, for den var vanskelig å legge bort. «Kongens flukt» er en thrilleraktig sidevender; å lese den er som å se en dramatisk krigsfilm spille seg av på netthinnen. Små, humoristiske detaljer balanserer opp det dramatiske innholdet. Her er også flotte skildringer av samhold og medmenneskelighet, og hva som måtte til for å beskytte konge og regjering, Vi kan blant annet lese om hvordan bestyreren på en folkehøyskole i Elverum må gi beskjed til sine elever «De må ut i kveld! De får gjere av dykk kvar de vil, men ut må de, for Stortinget skal ha sengene dykkar».

«Kongens flukt» er ikke bare en beskrivelse av hvordan Kong Haakon og kronprins Olav kom seg unna tyskerne. Boken er vel så mye en skildring av hvordan mennesker kan opptre når de blir kastet ut i ekstreme hendelser. Det er en historie om menneskelig mot, oppfinnsomhet, offer og styrke. Boken er lettlest og lett tilgjengelig, og vil derfor kunne appellere til de fleste med interesse for temaet. Den har også en lang liste over litterære kilder for dem som vil lese mer om temaet. Jeg anbefaler «Kongens flukt» på det sterkeste.

Forøvrig: Filmen «Kongens nei», som skildrer de samme hendelsene som i «Kongens flukt», har premiere førstkommende fredag (23.9), og den har alt fått strålende kritikker i norsk presse.

Dagsavisen-artiklene som bidro til «Kongens flukt» finner du her:
1940: En sinnssvak odyssé
Alt for Nord-Norge

(Hovedfoto: Pressebilde fra filmen «Kongens Nei»)
(Bilde 2 i saken: Foto: Per Bratland/Riksarkivet/CC BY NC SA 3.0)