Anna North har skrevet et mørkt portrett om et fascinerende kunstnersinn.

«Sophie Starks liv og død» handler om filmregissøren Sophie. Helt fra barndommen har hun levd intenst og på tvers av normer. Da broren skaffer seg et videokamera får hun en besettelse som aldri skal forsvinne. Hun begynner og filme gutten hun er forelsket i på college, og resultatet blir en kortfilm som folk legger merke til.  Sophie blir etter hvert en kjent og eksentrisk filmskaper som gjerne går til ytterligheter for å få de resultatene hun ønsker seg. Dessuten benytter hun seg ofte av historiene og opplevelsene til menneskene rundt seg når hun skaper sine filmer, selv når det er vanskelig for personen det gjelder.

Anna North er redaktør i The New York Times, har utgitt en bok tidligere, men det er med denne boken hun virkelig har fått oppmerksomhet. Den er solgt til en rekke land og har fått flotte kritikker – og det er ikke vanskelig å forstå. Den er dyp samtidig som den har et driv som gjør den vanskelig å legge bort. Mye av spenningen dveler rundt karakteren Sophie Stark. Vi får aldri innblikk i Sophies tanker og følelser direkte. Hun skildres kun gjennom et par av menneskene som har vært betydningsfulle for henne, blant dem tenåringsforelskelsen hennes, broren, en skuespillerinne som hun får et nært forhold til og mannen hennes. Sophie fremstår temmelig gåtefull, og som leser blir man fascinert og interessert i hvem denne kvinnen er og hva som er motivasjonene hennes. Det er noe filmatisk over bokens oppbygging, her skifter vinkler og perspektiver, det zoomes inn og ut.

Romanen blir av flere karakterisert som en thriller, og den har flere av thrillerens elementer som mysterier, spenning og driv.  Jeg opplever den likevel ikke som en reinspikket thriller ala «Piken på toget» , som mange feilaktig har sammenliknet den med. Men boken er mørk nok, særlig i sine beskrivelser av et skadet kvinnesinn. Jeg er også enig med dem som har sammenliknet forfatteren med Gillian Flynn. North skriver om komplekse kvinneskikkelser med mørke sinn, og det er noe med hele stemningen i boken som leder tankene hen til nettopp Flynn. Romanen rommer også en besettende kjærlighetshistorie mellom to kvinner som verken greier å leve med hverandre, eller uten hverandre. For meg var denne delen av boken det aller mest gripende.

«Sophie Starks liv og død» er en roman om hva som former oss og om utenforskap. Det handler om genialitet og baksiden av medaljen. Hva er man villig til å ofre for kunsten, og for å nå dit man ønsker? Finnes det i det hele tatt noen grenser? Det handler også om hvordan man bruker kunsten for å få utløp for alle de ulike følelsene man ellers finner det vanskelige å uttrykke. Jeg opplever også at North skriver om lengselen etter anerkjennelse, og om relasjoner. Romanen er både voldsom og stillferdig på samme tid, og man kjenner et behov for å diskutere den med andre når man er ferdig. Sophie er en karakter som gjør sterkt inntrykk og som man ikke glemmer med det første.