Det skulle bli en utstilling verden ikke hadde sett maken til. En gjenreising av Chicagos ære. Men i kulissene lurte en kreativ seriemorder.

Verdensutstillingen i Chicago i 1893 startet med en ganske sobert utgangspunkt: Man ønsket å markere 400-års dagen for Columbus’ oppdagelse av Amerika. Men så ble Verdensutstillingen i Paris avholdt og vi fikk Eiffeltårnet. Og i takt med dette vokste ambisjonene til byrådet i Chicago. De hadde visjoner om en utstillingen som overgikk Paris på alle måter, og kampropet var at at man ville «over-eiffele Eiffel». Det var mye som sto på spill. Hvis utstillingen ble mislykket ville det ikke bare være en skam for hele Chicago, men også for Amerika som helhet. Nøkkelpersoner som landskapsarkitekt Frederick Law Olmsted og driftsleder og ingeniør Daniel H. Burnham, og hans kollega Wellborn Root, fikk ansvaret for å skape vidunderet som skulle signalisere til en hel verden at Amerika var landet for fremskritt og ekspansjon.

Det er dette som dannet bakteppet for Erik Larsons nyeste bok på norsk. I dokumentaren «Djevelen i den hvite byen» tar han for seg tilblivelsen og gjennomføringen av det som har fått navnet Den Columbianske verdensutstillingen, og som skulle komme til å trekke over 700 000 besøkende. Og han skriver om mannen hvis gjerninger i manges bevissthet helt overskygger utstillingens suksess: seriemorderen H.H. Holmes.

På 1890-tallet var Chicago blitt en storby. Befolkningen i byen hadde passert millionen, og Chicago var den nest største byen i Amerika – etter New York. Mange nye innbyggere strømmet til byen for å ta del i veksten.  Unge kvinner søkte dit i håp om en god fremtid, uvitende om storbyens mange farer. Og på jernbanestasjonen kom det også en dag en ung lege ved navn H.H. Holmes med mer makabre planer i tankene.

Allerede fra ung alder hadde Holmes fremvist en hang til sadisme, han mishandlet blant annet dyr. Men utad fremsto han på 1890-tallet som en mann som hadde kunnskap og suksess med seg. Et perfekt eksempel på den nye fremtidsånden i Amerika. Han var veltalende og kjekk, og bygget seg etter hvert opp en stor formue på å svindle og bedra kreditorer. Farligst var han imidlertid for kvinner som lett falt for den ridderlige og oppvartende mannen som lovet dem en komfortabel fremtid. De ante ikke at bygningskomplekset han fikk oppført i Chicago, og som skulle bli et offisielt hotell for verdensutstillingen, skjulte dødelige og sadistiske feller som var designet ene og alene for å tilfredsstille Holmes’ higen etter makt og kontroll.

Det sies at en forfatter ikke finner bedre historier enn dem som virkeligheten har gitt oss, og det er virkelig sant når det gjelder historien Larson presenterer oss for i denne boken. Alle elementene er til stede for å skape en spennende og dramatisk beretning om det som både er en lys, men også mørk tid i Amerikas historie.

Etter en noe omstendelig og langtekkelig begynnelse, hvor alle trådene og persongalleriet skal legges ut, glir fortellingen lettere. Larson er en dreven forteller. Han har skrevet flere dokumentarer tidligere, og tar i bruk en rekke skjønnlitterære virkemidler for å trekke leseren inn i fortellingen. Interessevekkende og spennende frampek og cliffhangere dominerer. Skildringene bidrar til å gi teksten atmosfære og styrker dens autentisitet – i enkelte intervjuer har Larson sagt at alle detaljene han bruker i sine bøker er funnet i research. Lite er funnet på. Jeg følte det tidvis som om jeg leste en roman.

Spenningen i historien bygges gradvis opp, og her får Larson mye hjelp av den faktiske historien. Blant utstillingens skapere sydet det etter hvert av konflikter på grunn av manglende ressurser og vanskelige tidsfrister. Og snart begynner banker over hele Amerika å gå konkurs. Man strever dessuten med å finne den rette ingeniøren som kan skape et originalt, dristig og enestående verk som overgår Eiffeltårnet. Og flere og flere kvinner faller, bokstavelig talt, for Holmes. Men nettet skal snart snøre seg sammen for ham, godt hjulpet av sinte kreditorer og skjebnen til tre barn.

På mange måter fungerer bygningene som fikk tilnavnet «den hvite byen» i utstillingen, og deres skjebne,  som et bilde på H.H. Holmes og hans gjerninger. Først ser man bare et plettfritt blendverk med utsiktene til en lys fremtid. Etter hvert smuldrer det lyse og hvite bildet helt opp. Den hvite byen reduseres til aske, og Holmes` mørke sider trer fram og kaster skygge over den blendende forsiden.

Selv om det er godt kjent hva som hendte med Holmes, og at vi med utstillingen fikk arkitektoniske berømte byggverk, og matvarer som i dag er et vanlig innslag i amerikanske butikker, er boken likevel spennende lesing. Den gir et bilde av en tidsånd, og menneskene som var med på å prege den. Den beskriver et samfunn hvor utvikling og fremskritt sto over alt, og hvor mange menneskeskjebner ble ofret på ferden til ambisiøse menneskers mål. For det var ikke bare Holmes’ sine ofre som møtte en tragisk skjebne. Flere av personene som var involvert i utstillingen opplevde vonde endelikt, og flere arbeidere måtte gi tapt i arbeidet med å skape de etter hvert så berømte byggverkene.

«Djevelen i det hvite byen» er en bok om livets forgjengelighet, om arroganse, ambisjon, besettelse, store selvbilder og megalomani. Boken har blitt kategorisert som «True Crime», og det er passende på historien om H.H. Holmes, men boken er så mye mer enn det. Boken kan for eksempel leses som en slags biografi for både Holmes og Burnham. Samtidig er det interessant at beskrivelsene den gir av tidsånden og menneskene som preget den også har relevans til vår egen tid. Her er mennesker med den samme tidsnøden som vi er blitt så bekjente av i dag. Mennesker med store ambisjoner og levende drømmer. Og de tragiske skjebnene som ble offer for den moderne tids inntog.