Bokanmeldelse: Hver gang du forlater meg

Linnéa Myhre har skrevet en vond roman om kontrollmani, usikkerhet og behovet for å bli sett.

«Hver gang du forlater meg» er Myhres tredje bokutgivelse, og den aller første som ikke er direkte selvbiografisk – selv om Myhre i intervjuer har sagt at hun har brukt personlige erfaringer også til grunn for denne boken. Jeg har lest og anmeldt hennes to første, og likte begge to. Hennes nyeste roman har med mange av de samme temaene som hennes to forrige utgivelser og for meg ble den en langt sterkere leseopplevelse.

Han er musiker og hun er danser. De møtes når hun er på ferie i Los Angeles, hvor han bor og arbeider, og det blir starten på et stormfullt forhold som vi serveres glimt og biter av gjennom romanen. Det er hun som forteller historien, og gjennom henne får vi vite hvordan han etter hvert gjorde det slutt med henne fordi han hadde behov for å finne ut hva han ville med livet sitt. Og vi blir fortalt hvordan han hele tiden kommer tilbake til henne fordi han savner henne. Fordi de har noe spesielt. Og hun tar ham tilbake gang på gang fordi hun elsker så sterkt, og fordi hun ikke greier å leve uten ham samtidig som hun forakter ham fordi han ikke greier å ta en avgjørelse om forholdet deres. Men det er sjelden hun deler frustrasjonene sine med ham. Disse er det stort sett «Den vise», psykologen hennes, som får høre. Av og til betror hun seg også til en av romkameratene sine, den homofile Jakob. De andre gangene blir hun liggende i sin egen seng og drukne seg i vonde følelser og selvforakt.

Men er alt med ham egentlig så ille som hun tidvis vil ha det til? «Hver gang du forlater meg» har en svært upålitelig forteller. Det er kvinnen i historien som farger virkeligheten vi får skildret, og etter hvert som handlingen i boken går fremover opplever jeg at mye av det som fortelles ikke er like svart/hvitt som det er i hennes virkelighet. Hun er ikke så sterk og selvstendig som det hun fremstiller seg som. Og kanskje er ikke han heller den svikefulle mannen som hun hevder at han er; en mann som har seg med andre kvinner bak hennes rygg og som holder henne på pinebenken fordi han ikke greier å bestemme seg for hva han vil. Kanskje er sannheten mer sammensatt? Jeg synes det er et spennende grep at Myhre har valgt ikke å gi de to hovedpersonene i boken navn. De kunne vært hvem som helst. De manglende navnene gjør det lettere for leseren å identifere seg med personene i boken, men det kan også skape avstand.

Hver gang du forlater meg Linnea Myhre

Det tok litt tid før jeg kom skikkelig inn i boken. Jeg opplevde mye av språket i begynnelsen som kunstig, slik mange andre har påpekt, og spesielt gjaldt dette dialogene. Jeg følte også at hovedpersonen holdt meg på avstand. Jeg slapp ikke inn på henne. Men så, etter en stund med lesing, skjedde det noe. Plutselig var jeg der, i handlingen, i henne, og hadde vanskelig for å rive meg løs fra boken. Det virker nesten som om Myhre har holdt noe igjen, sirklet litt rundt, før det virkelig har løsnet i skriveprosessen og hun har greid å gå skikkelig inn i det hun skriver om. Eller er det jeg som har holdt igjen og ikke har ønsket å gå helt inn i romanen på grunn av noen av temaene? I lesingen av denne boken, og i etterkant, har jeg reflektert over hvordan vår egen livserfaring former hvordan vi opplever bøkene vi leser. Myhre har en kvinnelige hovedperson som det kan være svært vanskelig å forholde seg til. En kvinne som er så hekta på et håp om kjærlighet, for å bruke tittelen på en bok av Sissel Gran og Nora Skaug, at hun foretar valg som er så irrasjonelle at et rasjonelt og følelsesmessig stabilt menneske vil kunne ha vanskelig for å forstå henne eller se på handlingen i boken som troverdig.

Men jeg var en gang jenta i Myhres bok og, med unntak av spiseforstyrrelsene, opplevde jeg tidvis at Myhre skrev om meg. Det er så troverdig og godt skildret alt sammen: Hvordan hele tilværelsen går fremover, eller settes på vent, alt avhengig av atferden til den man elsker – et menneske man tror sitter med nøkkelen til å gjøre en lykkelig fordi man mangler den grunnleggende tryggheten og selvsikkerheten for å ha det godt på egen hånd. Også blir man så redd for å miste, også begynner man å lete etter tegn på at den andre er i ferd med å trekke seg unna  – fordi man er så sikker på at man er så uelskelig at det å bli forlatt selvsagt vil komme til å skje en gang. Det er bare et spørsmål om når. Slik går man inn i en ond sirkel som etter hvert blir en selvoppfyllende profeti for få mennesker greier å holde ut irrasjonelle beskyldninger om utroskap eller avstandstagen over tid, eller manisk usikkerhet.  Kanskje blir man den som forlater den man elsker selv – for å bevare kontrollen over hele situasjonen. For dette handler til syvende og sist om kontroll, og er en av de tingene Myhre får veldig godt frem i boken.

Hun hadde alltid hatet tidsforskjellen mellom dem og kjente at den irriterte henne mer enn noen gang. (…)Hvordan han konstant hadde overtaket, ikke trengte å forholde seg til hennes tid og verden, hvordan han hadde sitt eget, mystiske liv. Hun var overbevist om at det fikk ham til å føle seg bedre enn henne, uavhengig og fri. Akkurat slik som nå, der han satt i morgensolen med hele dagen foran seg, mens hennes dag snart var over, og hun måtte sove, gi fra seg kontrollen, gå glipp av hva han drev med.

Bokens kvinnelige hovedperson har et sterkt behov for kontroll i tilværelsen fordi hun er så usikker. Men det er umulig å kontrollere et annet, levende menneske og denne personens valg – hennes løsning blir å ha stålkontroll over kroppen og matinntaket sitt. Hun løser dårlige perioder, og det hun antar er negative nyheter om forholdet, ved å bøye seg over toalettskålen eller straffe seg selv på andre måter. Hun greier heller ikke å se sin egen verdi, og hva som skal til for å gjøre henne lykkelig, men fortsetter på alle mulige måter å bygge oppunder at hun er mislykket og uelsket. Kun hvis mannen hun elsker flytter til Oslo, og hun i tillegg blir tynn nok, da vil alt bli bra. Da vil hun få beviset på at hun er verdt å elske. Også ender hun opp med å skyve ham unna i all sin usikkerhet og følelsesmessige ustabilitet.

Filmen varte i to timer, og hun hadde likt den så godt at hun ønsket at den hadde vart enda lenger. Særlig var hun opptatt av hvordan Amys bulimi hadde gjort henne så tynn. Hun syntes det var noe vakkert over det at en stor internasjonal stjerne kunne lide av det samme som henne. Bare hun kunne forstå hvordan det føltes, og hun så seg nødt til å felle en tåre både to og tre ganger, før hun tørket dem unna og ble stolt igjen. Hun skulle greie dette. Å bli like tynn, hun også. Ville han se henne da?

Denne scenen skildrer noe av essensen i hele romanen; ønsket om å bli sett, og det man gjør for å bli nettopp sett. Jeg tenkte med en gang på en bok av Kristine Getz; «Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?» Boken kom ut i 2012, og der skriver Getz om sine ti år med spiseforstyrrelser. Hun beskriver ti år hvor selvforakt, skam og egenhat var en vesentlig del av tilværelsen – akkurat slik som hovedpersonen i Myhres bok har det.

«Hver gang du forlater meg» handler også om kommunikasjon, eller mangelen på denne. Det handler om at man ikke tør å sette ord på sine innerste følelser av frykt for at andre ikke skal anerkjenne dem eller avvise dem. Men det handler også om hvordan et menneske, i dette tilfellet mannen i fortellingen, forsøker å strekke ut en hånd gang på gang for å hjelpe og for å være der, mens kvinnen saboterer hans forsøk fordi hun ikke vil se dem, fordi hun leter etter skjulte hentydninger i det han sier og fordi hun til syvende og sist er så redd for å slippe ham helt inn på seg, så redd for å vise seg sårbar og svak, så redd for å ta i mot hjelpen hans og så usigelig redd for å la ham elske henne.

  • Sjanger: Roman
  • Sider: 300
  • Forlag: Tiden
  • Utgitt: 2016
  • Anmeldereksemplar

(Hovedfoto. iStockPhoto)

4 meninger om “Bokanmeldelse: Hver gang du forlater meg

  1. Linnea Myhre er ei interessant jente. Har du lest Lena Anderssons Rettsstridig forføyning? Den har noe av den samme tematikken, bare at den er veldig morsom også, og ingen spiseforstyrrelser.

    1. Jeg har den på leselisten. Det hadde vært veldig interessant å se Myhres bok opp mot den. Virker generelt som om kjærlighetshekt er et tema som kommer mer og mer. Takk for påminnelsen om den 🙂

  2. Jeg likte så godt anmeldelsen din at jeg sa til meg selv at den fortjente en ordentlig gjennomtenkt kommentar. Og hva skjer? Tiden flyr, mine gode intensjoner og velformulerte innvendinger og nikk er som sunket i jorden.

    Men altså, godt godt godt skrevet. Den fikk meg til å endre litt synet på boken. Jeg irriterte meg over å ikke forstå hva det er ved henne som får ham til å vende tilbake til henne gang etter ham. Nå tenker jeg at det ikke er forfatterens oppgave å forklare oss hva. Vi må godta at han ser en annen side ved henne. En person uten sykdommen. Samtidig som det er sykdommen som støter henne fra ham. Det er tre stykker i forholdet. – Eller noe.

    Dine ord fikk meg til å gruble videre. Det liker jeg.

    1. Jeg tror at dette er en roman hvor ens eget erfaringsgrunnlag vil ha mye å si for hvordan man leser og tolker handlingen i boken. Og det er jo det som er fint og fascinerende med bøker. Jeg tenker at han elsker henne, men at hun ikke greier å se det i all sin usikkerhet (til tross for at han sier det flere ganger, mer eller mindre rett ut). Og når han blir mistrodd gang på gang, så ender hun opp med å gjøre ham til den personen hun i starten feilaktig tenker at han er.

      Jeg opplevde også at de sidene hun foraktet hos ham, er de sidene hun så gjerne skulle ha våget å omfavne og hente frem hos seg selv: dette med frihet og uavhengighet – hun er jo ikke fri på noe vis. Det er sykdommen som bestemmer over henne, og den holder også følelsene hennes som et slags gissel. Sånn sett er det også en bok om frigjøring fra alt som holder en fast fra å utvikle seg og vokse.

      Takk for fin og interessant kommentar 🙂

Svar på Kristin Avbryt svar