Selma Lønning Aarø har skrevet en besettende, sidevendende og fascinerende bok om lidenskap, galskap og skrivekall.

Våren 1897 sirkulerte det en rekke anonyme brev i Kristiania som framstilte forfatteren Knut Hamsun som en skjørtejeger og bedrager, og en mann som like gjerne la seg etter gifte kvinner og utnyttet kvinners gjestfrihet. I et brev til Kristiania Politikammer skriver Hamsun selv at flere kvinner i hans bekjentskapskrets i over et år skal ha mottatt anonyme brev med advarsler om ham, og han mener at brevskriveren er forfatterinnen Anna Munch. I følge Hamsun skal Munch ha stalket ham over lengre tid. Hun har leid seg inn på samme hotell som ham, i utlandet så vel som i Norge, og forsøkt å komme i kontakt med ham på flere vis. Det var Hamsuns brev til politiet som ga Lønning Aarø inspirasjon til å grave i denne historien, og til slutt skrive denne romanen.

Opprinnelig var det meningen at «Hennes løgnaktige ytre» skulle bli en biografi om Anna Munch, men på grunn av manglende kildemateriale har det istedet blitt en roman som forfatteren etter sigende har forsøkt å legge så tett opptil virkeligheten som mulig. Det er gjengitt flere autentiske brev i boken, blant annet ved bruk av bildedokumentasjon. Fakta og fiksjon blandes så godt sammen at det for meg er vanskelig å si hvor faktaene slutter og hvor fiksjonen starter. I enkelte kapitler har dessuten Lønning Aarø gjort bruk av en av Anna Munchs nøkkelromaner for å beskrive enkelte scener slik de kunne ha skjedd.

Det er Anna Munchs datter, Signe Munch, som er romanens forteller og historien veksler mellom flere tidsplan. Vi følger Signe Munch i fredsåret 1945 hvor hun tenker tilbake på moren og fortiden, og vi følger Anna Munch fra hun blir født i 1856, gjennom forelskelse og ekteskap. Det er kunsten som fører henne sammen med ektemannen, Ragnvald Munch – fetteren til den berømte maleren Edvard Munch. Og det er kunsten som etter hvert skaper problemer i ekteskapet deres. For Anna kjenner skrivingen som et kall, noe som har vokst i henne helt siden hun leste Bjørnstjerne Bjørnsons «En handske». Hun skriver to romaner uten at ektemannen vet om det. Da Ragnvald finner ut at den ene romanen skal utgis blir han rasende, og han svarer med å låse inn alle skriveredskaper og papir i huset.

Da Anna opplever et av Knut Hamsuns foredrag kjenner hun en sterk samhørighet med forfatteren, og hun går rett hjem og skriver et brev til ham. Hamsun svarer med å komme på besøk, og gjennom deres samtaler føler Anna at hun har funnet sin sjelevenn. Det skal bli avgjørende for de valgene hun senere tar i sitt liv.

Allerede fra romanens begynnelse, hvor det innledes med Hamsuns brev til politiet, blir leseren dratt inn i en besettende fortelling om en bemerkelsesverdig kvinne som forsøkte å komme seg ut av de fastlagte rammene som datiden la for henne. En lidenskapelig kvinne som var villig til å ofre det meste for kunsten og sitt hjerte, og som forsøkte å reise seg igjen og igjen når samfunnet gikk henne i mot. «Hennes løgnaktige ytre» er en kunstnerroman som skildrer hvordan trangen til å skrive påvirker både forfatteren selv, men også hennes omgivelser.  Romanen beskriver hva forfatterstanden i Norge var opptatt av på Anna Munchs tid, og hva slags rolle Knut Hamsun hadde i sin samtid. Romanen skildrer også kvinneliv på slutten av 1800-tallet, og hva det kunne koste å være en kvinne som gikk utover de sosiale konvensjonene og forventningene som samfunnet la på henne.

Romanen er interessant i et historisk perspektiv, men også fordi den forteller en skikkelig god historie. I sentrum befinner det seg to svært fascinerende karakterer hvis forhold bidrar til å gi teksten dynamikk og spenning. Om Anna Munch virkelig var en stalker, eller om hun rett og slett er misforstått er delvis opp til leseren å avgjøre. Lønning Aarø tegner et bilde av at hennes forhold til Hamsun var mer sammensatt enn som så, og hun har funnet spennende dokumentasjon når hun har researchet historien.

I boken skildres blant annet den skjøre linjen mellom normalitet og galskap. Vi ser en kvinne som utvikler seg til å bli mer og mer manisk, en mani som også Knut Hamsun speiler i utførelsen av sitt forfatterskap. Munch fødes bokstavelig talt inn i galskap: på Gaustad asyl, og senere tilbringes mye av barndommen hennes i Trondhjem ved siden av et nytt asyl hvor hennes far arbeider.

Året er 1875. De lever liksom utenfor verden. Blant de gale som ikke får kalles gale, midt i den skjønneste natur. Det er som om de alle venter på noe, som om det er noe unaturlig ved tilværelsen deres, dagsrytmen som følger de syke, som retter seg etter dem, men de skjønner det også: smerte og galskap er det samme.

For meg ble dette en frempek til Anna Munchs forhold til Knut Hamsun. For som forfattere lever de også litt utenfor den vanlige verden, og, for å si det som Hamsun sier det i boken:

For vi er jo litt gale alle vi som skriver, men De er liksom enda litt galere enn alle vi andre.

Det som hevet denne romanen for meg var språket; «Hennes løgnaktige ytre» er skrevet i en språktone som gir romanen en 1800-talls atmosfære. Dialogene er spesielt godt skrevet. Her er det få språklige anakronismer, og måten de er utført på får karakterene til å framstå enda mer levende. Jeg liker også at romanen er skrevet i historisk presens. For meg skapte det en nærhet til karakterene, men også til fortellingen i seg selv. Historien sugde meg inn, og jeg ble liggende og lese til langt på natt – fascinert, overrasket og ikke minst opprørt over Anna Munchs skjebne.

Jeg kjente ikke til Anna Munch før jeg leste denne romanen, men har blitt interessert i å lese det hun har skrevet. Flere av romanene hennes er tilgjengelig på nett hos Nasjonalbiblioteket, og skuespillet «Psyche» kan lånes ved eBokBib. I «Hennes løgnaktige ytre» går det frem at Anna Munch også var veldig interessert i astrologi, og etter endt lesing fant jeg ut at hun faktisk utga en håndbok om nettopp stjernetegn og astrologi på 1930-tallet. Den er tilgjengelig hos antikvariat.net.

«Hennes løgnaktige ytre» var en av de beste, norske leseopplevelsene for meg i år og selv om det er en klisje så passer den så godt at jeg må si det: boken gjorde så stort inntrykk at den satt i meg lenge etter at siste side var lest.

(Hovedfoto: Anders Beer Wilse/ Oslo Museum)