I flere hundre år har fortellinger om mord og andre forbrytelser engasjert og fascinert lesere verden om. De siste årene har interessen for True Crime-sjangeren eksplodert. Hvorfor er vi så fascinert av disse forbrytelsene?

Forferdelige forbrytelser og grusomme udåder har trolig alltid blitt fortalt rundt leirbål eller i skinnet fra talglys og parafinlamper. Mange av de eldre folkeeventyrene er antatt å ha sin opprinnelse i virkelig kriminalitet, som det franske eventyret om Bluebeard. Og gjennom legender og folkeviser har mennesker mesket seg med uhyggelige hendelser. True Crime er, som sjangernavnet tilsier, historier om ekte kriminalitet. Bøkene i sjangeren tar ofte for seg tiden både før og etter forbrytelsen har funnet sted, for å forsøke å påvise årsaker, vise etterspill og påvirkning på ofre og omgivelser. Det eksisterer mange fordommer mot sjangeren, selv om den har utviklet seg mye fra de makabre og blodige fortellingene som preget dens spede begynnelse.

Allerede i 1635 kom en av de tidligste engelske bestselgerne innen sjangeren; «The Triumphe of God’s Revenge Against the Crying and Execrable Sinn of Murther» av John Reynolds. Men True Crime-sjangerens spede begynnelse kan spores tilbake til 1800-tallet og bokfenomenet «Penny Dreadfuls». Navnet sier både noe om hva bøkene kostet og hva de inneholdt. For én penny kunne britiske lesere kjøpe seg ukentlige hefter på mellom åtte og 16 sider, og lese historier om landeveisrøvere, sjørøvere, forsvinninger og drap. Slike historier hadde vært tilgjengelig i hefter en god stund, mange av dem med grusomme illustrasjoner, men nå eksploderte det. De første «Penny Dreadfuls» ble utgitt i 1830-årene og ble opprinnelig kalt «Penny Bloods», men i 1860-årene oppsto kallenavnet «Penny Dreadfuls». Da endret også målgruppen seg til barn – noe som skapte harnisk blant befolkningen og førte til straffeforfølgelse av bokselgere.

En av de største «Penny Dreadful»-suksessene var serien «Mysteries of London», skrevet av GWM Reynolds. Her kunne man blant annet lese mørke historier fra Londons slumstrøk. Da serien nådde sin ende hadde den pågått i over 12 år, kommet i 624 nummer og besto av intet mindre enn 4,5 millioner ord. En annen av datidens suksesser var «The String of Pearls» (1846), som fortalte historien om den morderiske barbereren Sweeney Todd.  Mellom 1889 og 1949 skrev den britiske amatørkriminologen og advokaten William Roughead et stort antall essays basert på observasjoner han hadde gjort under mordrettssaker i Edinburgh. Noen av skriveriene ble utgitt som dagbøker, andre ble samlet i bestselgende bøker. Andre viktige navn er Edmund Pearson og Jonathan Goodman.

I 1924 ble det amerikanske magasinet «True Detective Mysteries» grunnlagt. Her blandet man fiktive krimhistorier med historier fra virkeligheten. Det viste seg at historiene fra virkeligheten var mye mer populære enn de oppdiktede, så etter hvert kuttet bladets grunnlegger, Bernarr Macfadden, ut fiksjonen. Bladet byttet også navn til «True Detective».  Magasinets popularitet var enorm, og det ble solgt omlag 2. millioner eksemplarer av bladet hver måned på 1930- og 1940-tallet. Macfadden grunnla senere «Master Detective», som også baserte seg på historier fra virkeligheten. Populariteten til «True Detective» førte også til at hundrevis av andre magasiner med samme tema kom ut. «True Detective» holdt det gående helt til 1995, men har nå, sammen med «Master Detective» fått nytt liv hos True Crime LIbrary.

Når det gjelder bokutgivelser er de fleste enige om at Truman Capotes klassiker «Med kaldt blod» fra 1965 etablerte sjangeren slik den er i dag. I november 1959 kunne leserne av «The New York Times» få med seg en artikkel om en grufull forbrytelse. Fire personer i én og samme familie hadde blitt funnet døde i en liten by i Kansas. Capote ble fascinert av saken, og reiste til byen hvor han intervjuet politi, vitner og naboer, og han fulgte etter hvert rettsaken etter drapene. I 1966 ble boken hans utgitt, og den ble en bestselger. Det er imidlertid «Helter Skelter» fra 1974, skrevet av den amerikanske advokaten Vincent Bugliosi, som er tidenes bestselgende bok innen sjangeren. Bugliosi var aktor i drapsrettssakene mot Charles Manson og de andre medlemmene av kulten hans, og «Helter Skelter» handler nettopp om denne kriminalsaken. Bugliosi har i nyere tid skrevet bok om O.J. Simpson – saken.

I 1979 kom en annen klassiker i sjangeren ut: «Bøddelens sang» av Norman Mailer. Her handler det om Gary Gilmore som blir tiltalt for et mord i Utah. Boken vant Pulitzerprisen for sakprosa i 1980. Den ble utgitt av Font forlag på norsk så sent som våren 2015. Et ikke like kjent navn for norske lesere er Thomas Thompson, som skrev flere true crime-bøker på 1970-tallet. «Blood and Money» (1976) fortalte historien om det mystiske dødsfallet til Joan Robinson Hill – datteren til en oljemilliardær. Boken solgte i millioner av eksemplarer, og ble oversatt til flere språk – og Thompson selv ble saksøkt av flere av personene som opptrer i boken. I 1977 fikk han Edgarprisen for boken. Thompson er også kjent for «Serpentine» (1979). Dette tiåret debuerte en annen viktig forfatter innen sjangeren: Jack Olsen har blitt kalt «The Dean of True Crime», og debuterte med «The Man With The Candy: The Story of the Houston Mass Murders» i 1974. Han har også skrevet «I: The Creation of a Serial Killer» (2002).

Les mer: OP-5-bloggen: The Executioner’s Song. Tidenes True Crime

I 1980 så nok klassiker innen sjangeren dagens lys, og forfatteren var Ann Rule. Rule hadde lenge skrevet for «True Detective», men det var en kollega på krisetelefonen for selvmord i Seattle som ga inspirasjonen til hennes mest omtalte verk: «The Stranger Beside Me». Her skriver hun om seriemorderen Ted Bundy, som hun hadde arbeidet sammen med. Rule har senere gitt ut flere gode bøker innen sjangeren, blant dem «Green River, Running Red» – hvor hun skriver om seriemorderen med kallenavnet The Green River Killer. Hennes siste true crime-bok utkom i 2014, et år før hun døde av komplikasjoner etter et hjerteattakk.

True Crime-sjangeren fortsatte å øke i popularitet gjennom 1980- og 1990-tallet, og mange tror at dette har sammenheng med tilblivelsen av tabloid fjernsyn og en økende kriminaldekning i pressen generelt. Vi fikk bestselgere som «Fatal Vision» (1984) av Joe McGinniss, «My Dark Places» (1996) av James Ellroy, «Mindhunter: Inside the FBI’s Elite Serial Crime Unit» (1995), av John E. Douglas og Mark Olshaker, Joyce Carol Oates’ «The Mystery of JonBenet Ransey» (1999) og «Perfect Victim: The True Story of the Girl in the Box» (1989) av Carla Norton. På 2000-tallet er det verdt å merke seg utgivelser som Robert Graysmiths «Zodiac» (2007), Patricia Cornwell: «Portrait of a Killer» (2002), John Grisham: «Innocent Man» (2006), Dave Cullen: «Columbine» (2009), «Gomorrah» av Roberto Saviano (2008), Douglas Preston: «Monster of Florence» (2006), Richard Lloyd Parry: «People Who Eat Darkness» (2011), Paul French: «Midnatt i Peking» (2013), Gellert Tamas: «Lasermannen» (2003), Kate Summerscale: «Mr Whichers mistanker» (2008), Luke Harding: «A Very Expensive Poison» (2016). I USA er sjangeren så populær at egne tv-kanaler nå er dedikert til den, og forlag som St. Martin’s har bokserier som True Crime LIbrary. I 2015 ble det britiske magasinet Real Crime lansert, og her er hovedvekten av leserne kvinner.

I Norge har bokserier som «Nordisk Kriminalkrønike» og magasinet «Kriminaljournalen», som var inspirert av «True Detective», vært viktige innslag i sjangeren. Jens Bjørneboe skrev faktisk i Kriminaljournalen, han hadde blant annet en serie om etterforskningsteknikk der. Hovedvekten av sakene i bladet dreide seg om historiske krimsaker, og i likhet med «True Detective» var det ofte kvinner på forsiden. Leserne ble forsøkt lokket med titler som «Mord i indianerleiren», «Jeg bestakk sedelighetspolitiet» og «Al Capone: Hard morder, Slapp elsker».

Krim fra virkeligheten har også vært sterkt til stede i ukeblader og magasiner. Vi Menn hadde i flere år en fast spalte hvor de tok for seg krimsaker fra virkeligheten, og det samme hadde ukeblad som Allers. Hjemmets Bokforlag oversatte og utga flere bøker med krimhistorier fra virkeligheten, ofte saker hvor kvinner var involvert. Treholt-saken førte til flere bokutgivelser på 1980-tallet, som Ørnulf Toftes «Spaneren» fra 1987. Tofte var etterforskningsleder i saken. Det har kommet flere omdiskuterte bøker om Treholt-saken på 2000-tallet også, blant dem «Forfalskningen» av Kjetil Bortelid Møland og Geir Selvik Malthe-Sørenssen

Når man snakker om norske utgivelser innen sjangeren på 1990-tallet er det vanskelig å komme utenom Ola Thune, og hans bøker: «Sannheten om Anne Kristin-saken» (1992) og «Jakten» (1993).  Sistnevnte skrev han sammen med Ragnar Kvam Jr. Thune fikk forøvrig en egen tv-serie i 2010: «Thune-files». Nevnes må også «Øksedrapene i Lille Helvete» (1992) av Tore Sandberg. 2000-tallet ble innledet av Odd Isungsets «Attentatet», hvor han skrev om drapsforsøket på forlagssjef Willian Nygaard. Og vi fikk senere utgivelser som Erik Tumyr og Frank Ganders «Da døden kom til Orderud gård» (2002), Bjørn Olav Jahr: «Smarte skurker, grådige gubber» (2005), Morten A. Strøksnes’ «Et mord i Kongo» (2011). Kjetil Østli fikk Brageprisen for «Politi og røver» (2009). Mye omtalte saker som Nokas-saken, Martine-saken, brannen på Scandinavian Star og Baneheia har også blitt gjenstand for bøker innen sjangeren. Men flest bøker har det nok vært skrevet om 22-juli og drapene på Utøya med Åsne Seierstads «En av oss» som en av de mest omtalte. Torgrim Sørnes har gravd opp historiske kriminalsaker i sin bokserie om de dødsdømte i Norge.

De siste årene har True Crime-sjangerens popularitet eksplodert, godt hjulpet av podcaster som «Serial» fra 2014 og dokumentarer som «Making a Murderer», «The Jinx», O.J. Simpson: Made in America» og «American Crime Story: The People vs O.J. Simpson».  I Norge har vi hatt VG podcasten «Uløst», og Tore Sandbergs nettserie om Orderudsaken. TV2s «Åsted Norge» hadde premiere i vår og ble fort en seersuksess. I flere lengre artikler i VG Pluss har leserne de siste månedene kunnet fordype seg i flere kriminalsaker fra virkeligheten. Og vi har hatt krim på scenen. Friteateret i Porsgrunn satte i fjor opp stykket «0+0=4», som handlet om justismord og tok for seg Per Liland-saken, Fritz Moen-saken og Fredrik Fasting Torgersen-saken. Stykket ble først fremført i 2011 og har også blitt satt opp i Radioteateret.

Og ikke minst har vi fått flere nye bokutgivelser om norske kriminalsaker. I fjor kom varsler Robin Schaefer ut med «Monika-saken», og Bjørn Olav Jahr skapte debatt med «Hvem drepte Birgitte Tengs». Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes solgte masse av «Badboy». Anne Britt Harsem har utmerket seg med flere utgivelser, blant annet bøker om Alvdal-saken. Denne høsten er hun aktuell med «Barneranerne». Torgrim Sørnes utkom med «Bøddel» tidligere i år, og Trond Henriksen er aktuell med «Ingen murer er for høye». Denne uken lanseres Erik Larsons amerikanske bestselger «Djevelen i den hvite byen» på norsk. Her handler det om verdensutstillingen i Chicago og seriemorderen H.H. Holmes. Senere denne måneden lanseres «En natt i oktober»; Marius Løkens egen beretning fra Halloween-drapet i 2011. Løken overlevde 20 knivstikk.

På engelsk har enda flere nye bokutgivelser kommet til, eller er ventet utgitt fremover. Mange titler er i ferd med å bli filmatisert, og NBC planlegger tv-serien «Law & Order: True Crime» – hvor den første sesongen skal ta for seg Menedez-brødrene som er kjent for å ha drept sine foreldre. Og denne høsten har det kommet ikke mindre enn fire nye dokumentarer som tar for seg drapet på JonBenét Ramsey. CBS’ serie «The Case of JonBenét Ramsey» skal bli en fast serie hvor kanalen tar for seg uoppklarte mord. Serien har allerede vært ute i hardt vært. Jon Benét Ramseys eldste bror truer CBS med søksmål på grunn av påstander i serien. En tv-film om Ramsey-drapet er også ventet i desember.

Så hvorfor er vi så tiltrukket av True Crime-sjangeren? Enkelte peker på at engasjementet handler om vår interesse for å løse gåter og leke detektiver fra sofaen eller lesestolen. Professor i Kriminologi ved Drew Universitet i USA, Scott Bonn, har forsket på sjangeren og skrevet boken «Why We Love Serial Killers«. Han skriver også blogg om kriminalsaker og kriminelle hos Psychology Today med innlegg som «The Guilty Pleasure of True Crime TV».

Les mer her: Wicked Deeds: Scott Bonns blogg.

Bonn mener at vår fasciasjonen for sjangeren blant annet handler det om grunnleggende følelser. -Den euforiske effekten som det å se på True Crime har på menneskelige følelser kan sammenliknes med en berg og dalbane, og med å beskue naturkatastrofer. Begge deler utløser adrenalin, og adrenalin er avhengighetsdannende. Fascinasjonen for seriemordere er delvis basert på vårt behov for å forstå hvorfor noen kan gjøre så grusomme ting mot et ukjent menneske. Mennesker blir også tiltrukket av True Crime fordi det trigger den mest grunnleggende og mektigste følelsen i oss alle: frykt. Sjangeren gir oss mulighet til å oppleve frykt og skrekk i et kontrollert miljø hvor trusselen er skummel, men ikke virkelig. Historier om virkelige mordere er for voksne det monsterfilmer er for barn. True Crime er «guilty pleasure» for spenningssøkende voksne, utdyper Donn til Time.Com, og i et innlegg på sin blogg.

Kilder:
BBC: The Shocking Tale of the Penny Dreadful
British Library: Penny Dreadfuls
JStor Dailey: The Bloody History of the True Crime genre
Wikipedia: True Crime
Jean Murley: The Rise of True Crime (2008)
Dagbladet: True Crime-bølgen
NRK Ytring: En gullalder for virkeligheten
Dagsavisen: Ekte krim er den nye underholdningen
Porsgrunn Dagblad: Krim fra virkeligheten
Morgenbladet: Nye Kriminaljournalen
Wikipedia: KriminalJournalen
VOX: JonBenet Ramsay-murder
Cosmopolitan: There are 5 separate Jon Benet Ramsay TV projects coming this fall
Publishers Weekly: The Truth is in the Crime

(Hovedfoto: iStockPhoto)