Åsne Seierstads nye bok er en svært viktig beretning om hvorfor muslimske, vestlige ungdommer radikaliseres.

I oktober 2013 sprakk nyheten i norske medier: To somalisk-norske tenåringsjenter på 16 og 19 år hadde blitt meldt savnet av sine foreldre, og det var indikasjoner på at søstrene hadde reist til Syria. De var to av flere ungdommer som tok den samme reisen. Unge mennesker som var fascinert av jihad og/eller riktig Islam, og som ønsket å leve på en måte de mente ville gi dem lettere adgang til paradis. Gradvis hadde de kjent på et utenforskap i Norge, og mente at de ikke kunne leve etter de verdiene de anså som viktige og riktige her. For noen var det spenningen og krigen som trakk. For andre var det ønsket om å hjelpe. Noen reiste på grunn av kjærligheten.

I ukene og månedene etter de første medieoppslagene i norsk presse kom det flere oppdateringer om de to søstrene. Faren ble ofte intervjuet. Leserne kunne følge hans kamp for å få døtrene hjem til Norge.  Boken «To søstre» går bak disse overskriftene og viser den fulle og hele historien. Åsne Seierstad har gått opp jentenes barndom og ungdomstid, og forsøkt å finne svarene på hvorfor akkurat disse jentene reiste, og hva de søkte i Syria.

«To søstre» er en sterk dokumentar som viser at virkeligheten veldig ofte overgår fiksjonen. Historien som fortelles i boken synes av og til å være tatt rett ut av en internasjonal thriller. Særlig gjelder dette sekvensene som finner sted i Syria og Tyrkia. Seierstad har gjort et imponerende bakgrunnsarbeid. Hun har intervjuet tidligere klassekamerater, lærere, venninner og familiemedlemmer. Hun har snakket med PST, politiet, eksperter og forskere. Har saumfart bøker, artikler og rapporter. Hun har også hatt tilgang til jentenes etterlatte papirer og epostkorrespondanse. De viktigste kildene er jentenes foreldre, Sara og Sadiq Juma, og jentenes eldste bror. Broren har blant annet gitt Seierstad tilgang til de elektroniske samtalene han har hatt med søstrene.

Ayan og Leila, som søstrene kalles i boken, var lenge veltilpassede ungdommer som gikk på skole, hang med venner, var opptatt av gutter, klær og sminke. Ayan så ut til å kunne bli den første i familien som gjorde akademisk karriere. Hun gikk på diplomatlinje på videregående, var moden og reflektert,  og sterk i skolediskusjoner. Men så skjer det noe. Sammen med søsteren søker hun mer og mer til religionen. En koranlærer som leies inn av de somaliske familiene i nabolaget skal ha vært med på å forsterke denne utviklingen. Snart begynner jentene å dekke seg mer og mer til, helt til de går med niqab. De melder seg inn i IslamNet, hvor de møter likesinnende som tenker som dem.

Foreldrene ser med noe bekymring på hvordan søstrene kler seg, men de forstår ikke hvor jentene er på vei. Ingen ser faresignalene før jentene legger det gamle livet bak seg og reiser til Syria. Tilbake sitter en knust familie som må takle egne, vonde følelser, frykt for at døtrene skal komme til skade og fordømmelsen fra omverdenen. For ryktene om at Sara og Sadiqs døtre har reist for å slutte seg til en terrororganisasjon spres fort i det somaliske miljøet.

Sadiq greier ikke å sitte stille og vente på at døtrene kanskje skal komme tilbake. Han reiser for å lete etter dem. Først til Tyrkia, og derfra tar han seg inn i Syria. Her blir han kjent med smugleren Osman som skal bistå ham i jakten. En jakt som blir dyr, og tapper familien for det meste de har av økonomiske ressurser. Det blir også svært farlig for Sadiq. På et tidspunkt havner han i et IS-fengsel. Parallelt med at vi følger familien Jumas historie, blir vi også kjent med skjebnen til flere andre bikarakterer som på en eller annen måte har krysset vei med søstrene. Vi lærer også om hvorfor og hvordan IS ble etablert og følger organisasjonens utvikling.

Seierstad er en dyktig dramaturg som vet hvordan hun skal porsjonere ut og sette sammen sitt stoff. Hun har et godt blikk for hva som gjør seg som scener i en bok. Det er for eksempel svært spesielt å lese om de unge islamske ekstremistene som deltar på våpenkurs i Bærum for å kunne få våpentillatelse.

Da teorien var gjennomgått, påsken var over og vårsolen hadde smeltet marka bar, var det skytetrening på Løvenskjoldbanen. Tor Bach var autorisert våpeninstruktør, håndhilste på alle og informerte om reglene. Så fikk kursdeltakerne prøve seg.  «Allahu akbar!» ropte Hisham og de andre salafistene til hverandre når de traff blink. Tor Bach sto taus og så på. Utenfor gjerdet sto en hvit bil med to menn. De fulgte med og tok bilder. Det nærmet seg eksamen. Hva i helvete skulle han gjøre nå?

Selv vokste jeg opp i Bærum, ikke langt unna blokkene hvor de to søstrene bodde. Jeg kjenner skolene og nærmiljøet deres og opplever at det meste er veldig autentisk skildret. Til tross for at det er et par generaliseringer jeg ikke kjenner meg igjen i, så opplever jeg boken og historien den formidler som veldig nær, og det gjør den sterkere og mer ubehagelig.

Søstrenes Syria-reise fremstilles som et ungdomsopprør i en tid i livet hvor søken etter identitet og tilhørighet er stort. De ønsker å finne et sted hvor de passer inn, og være med på å skape det de anser som en ny og bedre verden for dem. De opplever at de ikke kan utøve sin religion slik de ønsker i Norge.  Ayan og Leila har ikke personlig bidratt til boken. Tankene og meningene deres får vi kun gjennom det andre gjenforteller, gjennom etterlatte papirer og chatter som Seierstad har lest. Til tross for dette opplever jeg at Seierstad skildrer dem nyansert. Hun er ikke fordømmende, men rapporterer saklig, basert på informasjonen hun har tilgjengelig, slik en god journalist skal gjøre. Det blir opp til leseren å trekke konklusjoner og gjøre seg opp egne meninger.

Handlingen i boken foregår helt frem til høsten 2016, og bokens etterord er datert i oktober, samme måned som den kom ut. Det gjør boken veldig aktuell. Likevel burde forlaget ha holdt på boken litt til. En så viktig og god utgivelse som denne burde ikke skjemmes av mange skrivefeil og manglende ord, slik som nå er tilfelle. Forhåpentligvis blir dette rettet opp til senere opplag.

Når det gjelder et par av sekvensene i boken, som da Sadiq sitter fengslet, kan Seierstad kun basere seg på en kilde, Sadiq, og hans hukommelse. I boken skildres det for eksempel hvordan Sadiq etter hvert mister grepet om virkeligheten, han begynner å innbille seg ting. I tillegg viser hun hvordan han har lurt norsk media og servert dem historier som ikke er sanne for blant annet å få hjelp til å bringe døtrene hjem, eller tjene penger i en presset situasjon. Med dette i bakhodet må man lese deler av boken med et kritisk blikk med tanke på hvor sann deler av den er.  Det endrer likevel ikke på det faktum at dette er en viktig utgivelse som bør leses.

«To søstre» er ikke bare en historie om hva som forårsaker radikalisering og ekstremisme. Det er også en historie om farskjærlighet og hva foreldre er villige til å gjøre, og gjennomlide for sine barn. Det er en historie om medmenneskelighet og mot, om hvordan man greier å finne krefter i en situasjon hvor noe av det viktigste har blitt tatt fra en. Det er en bok om å kjempe både en indre og en ytre krig som man ikke vet om man noensinne vil gå seirende ut av, og hva en slik seier vil kunne koste.

Å bekjempe ekstremisme og radikalisme er vanskelig, men et viktig våpen i kampen er kunnskap. Det opplever jeg at denne boken gir. «To søstre» er en viktig bok for alle som ønsker å forstå hvorfor noen blir radikale. Den er særlig viktig for myndigheter, foreldre og mennesker som arbeider med barn og som bør vite hvilke faresignaler de skal se etter slik at de kan gripe inn før det er for sent. Det er viktig å engasjere seg, og ét menneske har kraft til å endre retningen til et annet: alt handler om kunnskap og evnen til å bruke blikket.

(Hovedfoto: Kagge forlag/Sturlason)