Mattis Øybø har skrevet en nydelig og sterk roman om sorg, begjær, motsetninger og utroskap i skyggen av 22.juli.

1998. Vår. En leilighet i Oslo. Musikk og dans. Feststemte mennesker. Mikkel tenker på krangelen han akkurat har hatt med kona, men setter opp et tappert smil. Han danser, snakker med kjente, slår vitser. Danser igjen. Men det er på kjøkkenet det skjer. Det er ved kjøleskapet han ser det halvlange røde håret. Fregnene over nesen. Hører latteren hennes. Over en skål med plommer veksler de ord om dikt og om skriving. Så forlater de hverandre.

De møtes tilfeldig igjen på et jobbseminar: Han får vite at hun heter Anna. De utveksler betroelser og frustrasjoner. Gir hverandre forholdsråd. Og til slutt skjer kysset: det som utløser alt sammen. Hotellrommet hvor de river klærne av hverandre. Vekker begjæret til liv. Hvor Anna gir Mikkel en bursdagsgave og en begynnelse på et liv som skal vare i tretten år og to uker. Hver fjerde fredag i måneden. Mikkel kan ikke få Anna slik som han vil, så han tar de stundene hun gir ham. Små oaser i hverdagen med gullsko, magi, naken hud og tung pust. Reglene er klare; de skal aldri ta kontakt med hverandre på telefon. Ingen tekstmeldinger. Ingen oppringninger. Det er fredagene som er deres, på hotellrommene hvor Anna kommer, og kommer igjen – helt til den dagen hun ikke kommer mer. På mobiltelefonen stå det 22. juli 2011. Em bombe slår ned i regjeringskvartalet og en bil kjører på Anna.

Mikkel vet ikke at Anna er død da han bryter regelen deres og ringer for å finne ut hvorfor hun ikke kommer. Det er først senere, mens Norge står ovenfor en ufattelig hendelse, at han får vite at elskerinnen er død. Påkjørt. Tilbake sitter mannen hennes og ungene. Og Mikkel som ikke kan dele sorgen sin med noen. Som har slettet de eneste bildene han hadde av henne. Som snart er i ferd med å revne av lengsel og smerte etter kvinnen som aldri ble helt hans.

Han strakte hånden ut, og Johannes tok den. Han sa jeg kondolerer, og Johannes nikket. Mikkel tenkte at nå ville han bli gjenkjent, nå ville noen si hvordan våger du å komme hit, for det fantes ikke løgn i ham lenger, alt lå åpent for alle å se. Her står elskeren hennes. Han er kanskje kledd i svart, men har ingen del i denne sorgen. I tretten år stjal han fra dem. Hver time, hvert minutt, et tyveri. Berøringene hennes, ordene, tankene hun ga ham innblikk i, som han tok, med slik selvfølgelighet, som om de var hans å ta (…) Hadde han fått det som han ville, hadde han tatt alt sammen.

«Elskere» er en bok om kjærlighetens mange fasetter: Om å elske den man ikke kan få, om kjærligheten til ens barn og familie. Det handler om hvordan ens valg er med på å forme strukturer i andres liv – hvordan alle er en del av et hele. Mikkel lever et tilsynelatende vellykket liv sammen med Maja, men på samme måte som han ser sprekker i taket over sengen er også sprekkene i ferd med å vise seg i hans eget liv. Man kan ikke forstille seg for alltid. Snart må man møte seg selv i speilet – i Mikkels tilfelle handler det om å møte et speilbilde av kvinnen han elsket.

Fortellingen veksler elegant mellom fortid og nåtid. Gradvis nøstes de ulike delene opp og vi kommer tettere inn på Mikkel og på Anna. Men på samme vis som Anna fremsto gåtefull for dem som kjente henne, fremstår hun også som gåtefull for leseren. Hennes motivasjoner og lengsler kan man bare gjette seg til. Det er Mikkels reaksjoner på disse som er viktige. Også 22. juli kommer helt i bakgrunnen for denne fortellingen, og jeg opplever at hendelsen kun er tatt med for å understreke hvordan sorg oppleves og oppfattes. Mikkel synes at menneskene som sørger over de døde, mennesker de ikke kjente, gjør det uten motstand, tanker og med sentimentalitet og selvmedlidenhet. Men interessant nok er det akkurat slik han selv sørger over Anna. Han tenker over det han har mistet – lar seg rive med av sorgen og går til ytterligheter han aldri tidligere har gått til for å komme nær kvinnen han har mistet. Han tenker i mindre grad på hennes familie. Det er hans eget begjær som står i sentrum, og på slutten av fortellingen holdt jeg tidvis pusten over handlingene Mikkel foretok seg.

Elsket hun deg? For hver gang ordet ble gjentatt, forsvant det lit mer for ham. Elsker, elsket, har elsket. Tidligere ville han ikke nølt hvor noen hadde spurt, men nå var det som om han ikke kunne gjenkalle følelsen, som om den var knyttet til et språk han hadde glemt.

«Elskere» stiller spørsmål om hvor godt man egentlig kan kjenne et annet menneske. Romanen er nært og godt skrevet, reflekterende og undersøkende overfor samfunnet og menneskene i det. Flere steder måtte jeg stoppe opp og sette bokmerker slik at jeg kunne gå tilbake og lese avsnitt flere ganger. Jeg kjente boken i magen og ville ikke at den skulle ta slutt til tross for at deler av den ble opplevd mørke og urovekkende. Jeg lurer på om Øybø har ment å si noe om hvordan vi lever livene våre i dag: hvordan vi så lett glemmer å tenke konsekvenser for en liten flik av lykke og frihet – for hedonisme. Om vår tidvis manglende ansvarsfølelse og hvordan vi så lett gir etter for fristelser. Vi lever i en tid for følelser, ikke for fornuft. For overskridelser.

Boken er også sterkt erotisk, og de erotiske scenene er fulle av motsetninger: vakre og nære, mørke og faretruende på samme tid.

Tennene sank inn i det lyse kjøttet. En dråpe saft rant sakte fra munnviken og videre mot haken, før tungen skjøt ut og fanget den opp. I et øyeblikk var han den dråpen, omsluttet av det våte, før han forsvant og ble ett med henne.

Jeg har ikke lest noe av Øybø tidligere, men «Elskere» oppslukte meg på en slik måte at jeg har bestemt meg for å lese alt han hittil har utgitt. «Elskere» er en av de største leseopplevelsene jeg har hatt denne høsten, og jeg er lei meg for at jeg ikke kan lese boken for første gang igjen. Øybø skriver så sanselig, riktig og har så fine, gode og klare bilder. En sterk, aktuell og vakker roman om den kjærligheten og nærheten som kan oppstå mellom en mann og en kvinne – og det som river dem fra hverandre.

(Hovedfoto: iStockPhoto)