Colson Whitehead har skrevet en mørk og medrivende historisk roman som også sier noe om verden vi lever i nå. 

 

«The Underground Railroad» har vært en av de mest omtalte romanene i USA denne høsten, og kritikerne har trukket sammenlikninger til forfattere som Toni Morrison og til klassikere som «Røtter». Oprah Winfrey har framsnakket boken i sin bokklubb, og den står på listene over 2016s beste bøker.

Handlingen i «The Underground Railroad» starter i 1812 og kretser rundt Cora, hennes mor Mabel og Coras bestemor Ajarry. Ajarry og resten av hennes familie blir kidnappet fra landsbyen de bor i, og solgt som slaver til USA. Ajarrys far dør allerede før overfarten, og Ajarry er snart helt alene. I et fremmed land må hun forsøke å overleve hard jobbing, piskeslag og vold. En av tingene som holder henne oppe er en liten hageflekk, som hun vokter som en hauk. Denne skal senere bli sentral for hennes kvinnelige etterkommere.

Det er til hageflekken Mabel går da hun bestemmer seg for å forlate sin datter, Cora, og rømme fra bomullsplantasjen og til friheten i nord. Og det er denne hageflekken som senere skal gi Cora et rykte som gal og utilregnelig blant de andre slavene – og sette henne utenfor deres fellesskap. Det gjør ikke saken bedre at hun må bo i hytta som huser de syke og mentalt ustabile. Cora er ingen, verken i de hvites øyne eller blant sine egne.

Livet på Randall-plantasjen er hardt, og den står som et symbol på all den undertrykkelse, smerte og voldsomheter som slavene måtte tåle.  Det var en mørk tid i amerikansk historie, og på plantasjen hvor Cora holder til er det mørket slavene er vant til. Etter at gamle Randall dør er det hans sønner Terrance, og Terrance’ submissive bror James, som driver stedet videre. Terrance forbyr slavene lyspunkt i hverdagen som bursdagsfeiringer, og han øker arbeidsmengden. I tillegg er han en svært sadistisk plantasjeeier som beordrer grufulle straffer for de minste forseelser. Aller hardest slår han ned på slavene som forsøker å rømme. Før døden kommer som en etterlengtet befrier kan de vente seg forferdelig tortur som skal tjene som en vekker til alle de andre som også tenker på å rømme.

Flukkt har aldri vært et alternativ for Cora. Hun strever fortsatt med følelsen av å ha blitt forlatt – forkastet – av sin egen mor. Men så kommer Cæsar til plantasjen. Cæsars slavetilværelse har vært fundamentalt annerledes enn Cora sin. Han vokste opp på en plantasje styrt av en eldre kvinne som lærte ham å lese, og som lovet ham og hans familie friheten når hun døde -et løfte hun ikke holdt. Men Cæsar har ikke gitt opp drømmen om å bli en fri mann, og han ber Cora bli med på den farlige flukten. Cæsar tror hun vil være lykkebringende siden hennes mor er en av få som har klart å rømme og ikke blitt funnet igjen. Cora sier først nei, så sier hun ja.

They met by the cotton after the village quieted down. Caesar made a quizzical expression at her bulging sack of yams but didn’t speak. They moved through the tall plants, so knottet up inside that they forgot to run until they were halfway through. Their speed made them giddy. The impossibility of it. Their fear called after them even if no one else did. They had six hours until their disappearance was discovered and another one or two before the posses reached where they were now. But fear was always in pursuit, as it had been every day on the plantation, and it matched their pace.

Cæsar har et hemmelig fluktvåpen som skal hjelpe ham og Cora til friheten: Den underjordiske jernbanen. Dette var et nettverk av fluktruter som slavene brukte for å rømme til nord, og i denne romanen har Colson Whitehead forestilt seg nettverket som en virkelig jernbane med stasjoner og togskinner dypt under jorden – operert av hvite menn som er imot slaveriet. På sin flukt fra Georgia stifter Cora og Cæsar bekjentskap med flere stasjoner og stater, og de erfarer at selv om de beveger seg lenger og lenger bort fra Georgia er de fortsatt ikke fri. Det står alltid noen klare til å utnytte dem. Og for å komme til lyset må man først bevege seg en lang og kronglete stund gjennom mørket.

Jeg startet på denne boken en tidlig morgen på ferie, og da kvelden kom hadde jeg lest den ut. Fra første setning ble jeg trukket inn i Coras historie, en historie som engasjerte meg sterkt. Whitehead skriver vakkert, autentisk og medrivende, og det er tydelig at han har latt seg inspirere av andre bestselgere som «Helbredelsen», «Noen kjenner mitt navn» og «Elskede».

Selv om jeg skriver vakkert om språket hans må du ikke ta dette til inntekt for handlingen. Det er en mørk og ofte ubehagelig historie som utspiller seg mellom boksidene, og flere av scenene er så grusomme at de gjør vondt å lese. De hvite plantasjeeierne brukte alle mulige metoder for å holde slavene der de ønsket dem, og når dét viste seg å være vanskelig tydde de til stadig flere ufattelige og umenneskelige metoder.

Synsvinkelen i romanen ligger i all hovedsak hos Cora, men av og til slipper Whitehead andre karakterer til. Det gjør det lettere å forstå enkelte av beveggrunnene til karakterer som blir viktige for Cora under flukten, men samtidig tar dette fokuset bort fra henne – som leseren er mest interessert i, og jeg leste disse kapitlene med et ønske om at hver gang jeg vendte siden skulle jeg være tilbake hos Cora igjen.

«The Underground Railroad» er en bok om makt, undertrykkelse og rasisme. Flere av holdningene som fremvises i boken har uhyggelige ekko inn i vår egen tid hvor mange altfor lett griper til nedsettende rasebetegnelser for å klassifisere andre mennesker. Romanen tar for seg temaer som røtter, familie og sosial klasse – temaer som er sterkt til stede i sørstatslitteraturen generelt. Det handler om utenforskap og behovet for tilknytning, om den lille mot den store – i dette tilfellet Cora opp mot et grusomt system som billedligjøres gjennom Randall-plantasjen.

Dette er også en roman om å frigjøre seg fra de fysiske og psykiske lenkene som holder en fast på et sted, fra hat, frykt og fordommer. Cora gjør etter hvert opprør og kjemper for å komme seg ut av sitt forhåndsbestemte liv. Hun nekter å la seg undertrykke, og hun har en sterk tro på at alt er mulig bare hun tror nok på det. Interessant nok er det hatet som også driver henne, hatet overfor en mor som forlot henne da hun var liten, og på samme tid lengselen etter et bedre liv, etter å bli verdsatt og sett som et menneske.

Freedom was a thing that shifted as you looked at it, the way a forrest is dense with trees up close but from outside, for the empty meadow, you see its true limits. Being free had nothing to do with chains or how much space you had.

«The Underground Railroad» viser farene ved gruppedynamikk, hvordan folk lettere godtar uhyrligheter fordi man suggereres til det gjennom en stor gruppe hvor spørsmål ikke stilles. For opponerer man blir man i beste fall utskudd – i verste fall blir man lynsjet.

Romanen gjør inntrykk på flere plan. Den beskriver en tid som for lengst er forbi, men hvis budskap og tema dessverre er like aktuelt i dag hvor store grupper mennesker flykter fra vanskelige forhold og mot det de håper er et nytt og bedre liv, og en tid hvor, dessverre, hets, trakassering og rasisme brer om seg. Dagen etter at jeg hadde lest ut denne boken besøkte jeg et krigsmuseum i Ho Chi Minh City, tidligere Saigon. Flere av metodene som ble brukt på krigsfanger var de samme som dem slavene ble utsatt for på Coras tid. Og selv i dag er det mennesker som i ulike deler av verden lider under forferdelige, undertrykkende forhold. Menneskeheten har vanskelig for å lære av sine feil, men derfor er det viktig å lese bøker som viser hvor ille det kan gå, og som bærer med seg et håp om at det kan endre seg. Bare noen modige mennesker går i spissen for å kaste lenkene.

The Underground Railroad var for øvrig tema for tv-serien «Underground» som gikk på den amerikanske tv-kanalen WGM tidligere i år. Her fikk seerne den sanne historien om en gruppe slaver som flyktet fra en plantasje i Georgia. Colson Witeheads roman utgis på norsk høsten 2017.