Forfatternes juleleseminner: Boken som viste frem en helt ny verden

Leselykke-julebok-jul.juleleseminne

Som åtteåring fikk Anne Christine Østby en bokjulegave som opplevdes eksotisk, utvidet perspektiver og viste at livet kunne leves på ulike måter.

Biter av lykke-roman-Anne ch østby, via forlagAnne Christine Østby debuterte i 1999 med [email protected] Siden debuten har hun skrevet 11 bøker både for barn og voksne. I 1990 flyttet hun til utlandet med familien sin, og de har blant annet tilbrakt tiden på Fiji. I dag bor de på Øst-Timor. Møtet mellom ulike kulturer går som en rød tråd gjennom Anne Christines bøker, og har også en sentral plass i romanen «Biter av lykke» som ble lansert denne høsten. Her skriver Anne Christine om noen venninner som forlater Norge for å drive kakaoplantasje på Fiji. Bare uker etter utgivelse ble rettighetene til boken solgt til store land som Storbritannia, Tyskland og Kina.

Her er Anne Christines beste juleleseminne: 

Pakken var fra oldefar. Han var godt over 70, og det var først mye senere jeg forstod at det var mamma som både hadde valgt ut boka og skrevet Til og Fra-lappen. Jeg var åtte år gammel, det var julaften 1966 og det hadde vært et uvanlig år. Jeg var blitt storesøster, jeg var skolejente, og vi hadde flyttet inn i nytt hus. Lesing var en stor og ny åpenbaring; jeg hadde blitt en racer i å lese selv og foretrakk langt det framfor å bli lest for: det gikk for sakte – jeg hadde allerede blitt en sluker.

Så da jeg rev papiret av den harde og rektangulære presangen fra oldefar, visste jeg at romjulsdagene var sikret. Dager som der jeg vokste opp i ei grend i Trøndelag, var høytidelig stille, med strenge regler: førstedag skulle man være hjemme, til nød kunne det bankes på døra til nær familie og da bare for å spørre om noen ville komme ut og leke. Andredag kunne man gå på besøk til venner for å sammenligne julegaver, og først tredjedag var det fritt fram.

Men romjula 1966 forlot jeg knapt køya på jenterommet. I det nye huset hadde jeg fått eget rom, med en fantastisk huleseng oppunder taket: et innhuk i veggen med madrass og leselampe, og hylle ved fotenden til reiseradio og vannglass. Og det var i denne private tilbaketrukkenheten, malt i knall oransje og dekorert med blå blomster, at Aurora og jeg ble kjent med hverandre. At hun var fem og jeg åtte, var ikke noe problem: hennes verden, med blokkleilighet og hjemmeværende pappa som spilte piano, var så eksotisk at aldersforskjellen mellom oss ble redusert til ubetydelighet. Den nye boka lokket og ropte hele julaften, og de første sidene fikk tannkremflekker mens jeg leste dem på badet med tannbørsten i hånda.

Aurora i blokk zDet grå omslaget, Aurora med strittefletter og vinduene som oransje klatreroser  langs veggen på blokk Z, var mitt første møte med Tirilltoppen og Anne-Cath. Vestlys univers. Jeg hadde vært for ung for de første rundene av Ole Aleksander, Mormor, og Lillebror og Knerten, men Aurora og Sokrates, den historiestuderende faren deres og mor som hadde jobb ”i byen”, traff meg akkurat der jeg var, midt på 60-tallet. I grenda vår fantes det ingen blokker, jeg skjønte ikke hva jobben til Auroras advokat-mor gikk ut på, og pappaer som var hjemme mens mammaen var på jobb, hadde vi i hvert fall ingen av på Byafossen. Det var spennende, og litt utrolig.

Så den lille blokkleiligheten på Tirilltoppen ble et nytt og stort univers. Et land hvor det var pappa som tok med babyen på spebarnskontrollen og ordnet opp når det kludret seg til mellom venninnene. En pappa som sprengte rammer for sosial aksept og formidlet til en ung datter at det var ikke bare mulig, men helt i orden å bryte med kjønnsrollene. En verden hvor mamma var den økonomisk ansvarlige og den som forstod seg på biler. Et rike så uendelig langt fra ei grend i Trøndelag hvor det ville vært umulig å overleve sosialt med navn som Aurora eller Sokrates. En verden hvor rart ble normalt, flaut ble forståelig, og en sår forståelse av at det ikke alltid er lett å være voksen heller, listet seg fram mellom boksidene.

Som mor har jeg lest om både «Knerten» og «Mormor og de åtte ungene» på sengekanten for egne barn. Men «Aurora i blokk Z», med de påfølgende bøkene som jeg maste meg til etter hvert som de kom ut, hun har liksom vært bare min. Er det fordi problemstillingene er utdaterte og kjedelige? Fordi mine unger ikke ville ha funnet jenta på Tirilltoppen det minste spennende? Eller fordi jeg ville ha henne for meg selv? Jeg er ikke sikker. Jeg vet bare at Aurora-bøkene, sju slitte bokrygger på rekke og rad, fremdeles står i hylla mi og skal få fortsette å stå der. Fordi de satte meg på sporet av noe jeg ikke hadde ord for den gangen: aksepten av at det finnes mer enn én måte å  gjøre tingene på.

Som voksen bor jeg nå i hjemland nummer ni, og har fått god bruk for denne innsikten. Hvis det er noe jeg har lært gjennom geografiske og kulturelle omveltninger, så er det at riktig og normalt er relative størrelser. Og jeg tror hverdagshendelsene i tiende etasje i blokk Z var med på å vise meg det. Aurora og pappa, dere var banebrytere. Fra en liten leilighet i en imaginær drabantby manet dere fram det største i det minste: å være den man er, om det aldri så mye koster.

(Hovedfoto: iStockPhoto)   

En mening om “Forfatternes juleleseminner: Boken som viste frem en helt ny verden

  1. Å, så gøy å lese! Jeg husker også at Aurora trakk meg inn i bøkenes verden på en magisk måte, og enda mer morsomt var det at jeg bodde ikke langt unna de høye blokkene.

Legg inn en kommentar