Da Jan Kristoffer Dale mistet jobben kanaliserte han de mørke følelsene inn i en novelle. Nå er han blant Norges mestselgende novelleforfattere.

– Jeg føler meg heldig. Mange har lest «Arbeidsnever» og ser ut til å like den. Og det at boka er på tredjeplass over bestselgende noveller i Norge i 2016 er veldig stas. Rett og slett, sier Dale til Bokelskerinnen.

Det er seks år siden han skrev førsteutkastet til tittelnovellen «Arbeidsnever». Han arbeidet på tapperiet ved Arendal bryggeri. Gjennom fire år hadde han båret kasser, ryddet flasker og tappet brus. Han hadde gått fra å være vikar til å bli fast ansatt. Så kom nedbemanningen og han ble oppsagt.

– Jeg var skuffa og sinna, og jeg brukte det sinnet til å skrive. Litt senere brukte jeg den novella for å søke på Skrivekunstakademiet og jeg fikk den med i «Signaler» i 2014. Det er vel den teksten jeg har jobba mest med i hele boka. Den har blitt korta ned og pussa på utallige ganger. Jeg pussa faktisk akkurat litt på den igjen nå, før tredje opplaget gikk i trykken, beskriver Dale.

Forkastet to romanmanus

«Tilflytter» ble til på Skrivekunstakademiet i 2013. Fire andre noveller kom på rekke og rad i 2015.

– Da satt jeg og jobba på en roman, jeg sleit med den, men novellene bare kom. Så da la jeg vekk romanmanuset og bestemte meg for at jeg fikk konsentrere meg om det som funka her og nå, sier Dale, som kom i kontakt med Kolon forlag i 2013. «Arbeidsnever» ble lansert i august i år.

Mest fornøyd med «Sør»

– Arbeidsnever handler om et miljø du selv har stått på innsiden av. Har det gjort skrivingen vanskeligere eller enklere?

– Jeg vil si enklere. Jeg liker å ha ting helt klart for meg mens jeg skriver, og det å bruke hjembygda mi og steder i Aust-Agder som jeg kjenner godt, gjør ting enklere. Man skriver best om det man kan noe om, mener Dale, og røper samtidig at det er den siste novellen i «Arbeidsnever», «Sør», han er mest fornøyd med.

– Den landa i fanget mitt, og jeg liker stemningen i den veldig godt. Jeg skrev førsteutkastet på bussen på vei til samling i Sogndal, med deltidsklassen min. Det føltes ikke som om jeg hadde så mye med det å gjøre egentlig. Historien bare kom. Det var en fin opplevelse. Ikke er den like sjølbiografisk som for eksempel «Jon» og «Arbeidsnever», og det er befriende. Det var også spennende å skrive fra et kvinnelig perspektiv. Nå vet jeg ikke om jeg fikk det til, men jeg hadde tenkt på å prøve det lenge. Litt som Roddy Doyle gjorde med «Paula Spencer». Jeg ville se om jeg kunne få det til.

Håpløshet og mørke

«Arbeidsnever» preges ellers av mørke temaer. Det råder en håpløshet i flere av novellene. Voksne Frank bor fortsatt hjemme hos moren. Jon strever med selvmordstanker. André ble forlatt av samboeren, er overvektig og føler seg ensom.

– Av og til er det jo litt tøft å skrive om slike tema, for jeg vil jo at det skal gå bra for karakterene mine, men samtidig så må det jo stå noe på spill. Jeg gjør det nok litt vanskelig for dem av og til, men nå er jo ikke livet alltid så lett i virkeligheten heller. Mye av den håpløsheten jeg skildrer er reell. Den føler mange på, og jeg har følt på den sjøl. Det tyngste var nok å skrive om panikkangst og tvangstanker. Det var ikke noe terapeutisk med det. Det var mer som om jeg pirka i gamle sår, men det var fint å kunne bruke den dritten til noe også, sier han.

Har sett mye urettferdighet

Klassetilhørighet er et annet viktig tema i «Arbeidsnever».

– Jeg ble ganske tidlig bevisst på dette med klasse. Min mor er renholder i kommunen og min far var bonde helt til han ble uføretrygda. Vi hadde aldri veldig god råd, og jeg husker at foreldrene mine var urolige for økonomien. De jobba hardt, og hadde de fått lønn for strevet, så hadde de vært millionærer. Men sånn funker det jo ikke. Da jeg ikke fiksa videregående ble jeg gående arbeidsledig, og da jeg senere ble ansatt gjennom bemanningsbyråer ble det helt klart hvor jeg hørte hjemme i hierarkiet. Jeg og de andre ufaglærte var på bunnen og klagde du, eller hadde noen egne meninger, var ikke det så veldig populært. Klubben gjorde heller ingen innsats for å organisere oss vikarer. Jeg så veldig mye urettferdighet i de fire åra jeg jobba gjennom bemanningsbyråer, og ble nok på en måte radikalisert av den opplevelsen, forteller Dale.

Arbeidernes forfatter

Han ser seg selv som en representant for arbeiderlitteraturen og han tror det manglende tilfanget på slik litteratur i Norge skyldes at det stort sett er middelklassen som skriver bøker.

– Middelklassen har ofte ikke så mye erfaring med fysisk arbeid. Mange av dem studerer og går over i jobber som er ganske ulike de jobbene jeg beskriver i min bok. Det har vært middelklassen sine tanker og følelser som har stått i sentrum, og det er jo en grunn til det – det er som sagt veldig mange mennesker fra middelklassen som er forfattere. Det gjør dem ikke til dårlige forfattere, men det gjør at fokuset deres nok er annerledes, mener Dale, og peker samtidig på at arbeiderklassen i USA, et landet hvor arbeiderlitteraturen står sterkt, er mye mer kuet.

Kjente seg igjen i Larry Brown

– Det kan drive dem ut i en desperasjon som igjen fører til svært intense fortellinger. Bare tenk på Daniel Woodrell som skriver om Arkansas og folk som koker crystal meth, eller Ron Rash som tar for seg mye av det samme, bare at hans fortellinger foregår i Appalachene. Begge disse forfatterne har blitt relativt store av å skrive om folk som er marginaliserte. Det er en sterk tradisjon for å ta de svakes parti i amerikansk litteratur, mener Dale.

-Når jeg leste novellene dine fikk jeg assosiasjoner til annen amerikaner, forfatteren Frank Bill og hans novellesamling «Forbrytelser fra Southern Indiana»

– Jeg er fan av den samlinga sjøl, og jeg og Frank Bill har mange av de samme favorittforfatterne. Vi er begge veldig inspirert av Larry Brown som døde i 2004. Han ble født i Mississippi og bodde der stort sett hele livet, og var blant annet brannmann og fabrikkarbeider. Da jeg leste hans romaner «Joe», og «Father and Son», kjente jeg meg veldig igjen. Ikke nødvendigvis i all volden han beskrev, men i hverdagsbeskrivelsene, det dagligdagse, i menneskene og hvordan de jobba og levde. De var beskrevet med stor empati og ærlighet, sier Dale, og legger til at Brown er den forfatteren som har inspirert ham mest i hans egen skriving.

Novellesamling på styr

– Etter at jeg leste ham ble det klart for meg at jeg kunne skrive om Froland, akkurat som Brown skrev om sin del av Mississippi, og jeg kunne skrive om mine folk, mitt sted, sier han.

Hans favoritt blant novellesamlinger er imidlertid «Burning Bright» av Ron Rash

– Den samlinga er helt på styr! Rash er den nye novellekongen i USA. Få her til lands har lest bøkene hans, men det tror jeg kommer til å forandre seg snart. Norske forfattere som Laila Stien, Ingvild H. Rishøi, Per Petterson og Kyrre Andreassen har også vært veldig viktige for meg. Richard Ford er en annen favoritt, selv om vi gjør mye ulikt, så ser jeg veldig opp til språket hans, sier Dale.

Skriver på roman

– Du nevnte at du arbeidet med en roman før du bestemte deg for å satse på en novellesamling. Da jeg leste «Arbeidsnever» satt jeg med følelsen av at jeg veldig gjerne skulle lest en roman fra din hånd. Har du romanambisjoner i fremtiden?

– Jeg har store ambisjoner om å skrive en roman. Jeg skriver på en akkurat nå, og det er den samme romanen jeg nevnte tidligere. Den jeg tok en pause fra for å skrive noveller i stedet. Roman og noveller er to veldig forskjellige sjangere, men jeg elsker romansjangeren og har veldig lyst til å gjøre ferdig en roman jeg faktisk liker. Jeg har skrevet tre romaner tidligere. Men de vil aldri bli gitt ut. Det er de alt for dårlige til. Men jeg lærte veldig mye av å skrive dem. Så det blir roman, men jeg vet ikke helt når, sier den suksessrike forfatteren.

(Hovedfoto: Kjersti Sletteskog/Kolon Forlag)