Nikolaj Frobenius skriver nifse noveller for å si noe om tiden vi lever i, og han liker å ha det ubehagelig mens han komponerer tekstene.

– Det er – dessverre – slik at skrekksjangeren akkurat nå kanskje oppleves som en av de mest beskrivende sjangrene for samtiden. Det er så mye. Hvor skal vi begynne? Jeg tror de fleste kjenner at det kan bli en overdose av paranoia og elendighetsbeskrivelser, men jeg tror også at skjønnlitteraturen kan gi oss noe annet, se nye perspektiver ved det uhyggelige. Det kan være godt å trenge lengre ned i det dystre, sier Nikolaj Frobenius til Bokelskerinnen.

Han har alltid vært fascinert av Edgard Allen Poe og 1800-tallets gotiske skrekk, og har siden debuten i 1986 brukt mange av tekstene sine til å bore dypt inn i menneskesinnets mørke rom.

– Jeg har nok alltid vært interessert i den mørkere del av eksistensen, musikken, filmen, litteraturen. Jeg tror det har med personlighet å gjøre, den historien jeg har, hvor jeg kommer fra, hvordan jeg ser på verden. Det er liksom min verden. Jeg likte pønk da jeg var ung og spilte i pønkband. Da jeg ble veldig interessert i litteratur var det Jens Bjørneboe, ikke sant, tidlig i tenårene, og så Poe, de Sade, Dostovjevskij, Celine og Bret Easton Ellis, beskriver Frobenius.

Uhyggen i hverdagen

Også innen filmverdenen har de dystre sidene ved tilværelsen fascinert Frobenius, og interessen for de mørke, psykologiske thrillerne til regissører som Alfred Hitchcock, David Lynch og David Cronenberg er favoritter.

-Nå synes jeg det er artig å se tv-serier som «True Detectiv» eller «Stranger things», som åpenbart henviser til 80 og 90 talls-estetikk og til folk som Stephen King og og John Carpenter, sier han.

Inspirasjonen fra Stephen King er tydelig i «Alle mine demoner», som er Frobenius’ første novellesaming. I flere av novellene tar han for seg helt hverdagslige situasjoner og skaper uhyggelige fortellinger ut av dem.

– Trigges av risikoen

– Jeg prøver å gjøre noe nytt hver gang jeg skriver en bok. Det har nok noe med lynnet å gjøre; jeg liker å starte med blanke ark, utforske noe nytt, både sjangermessig og stilmessig. Men dette er selvfølgelig en illusjon! Det ville være umulig, så klart, å skrive noe helt nytt stilmessig, tematisk hver eneste gang, men jeg liker tanken, det gir meg lyst til å gå i gang. Jeg liker utfordringen i å forsøke erobre nytt terreng og trigges av risikoen. Jeg skriver bedre når jeg føler det står noe på spill, forklarer Frobenius, og beskriver skriveprosessen som et maratonløp som trekker all energi ut av han.

Nedslitt etter «Mørke grener»

– Etter å ha skrevet mange romaner kjente jeg på hvor utrolig slitsomt det er, og etter «Mørke grener» var jeg temmelig nedslitt og visste ikke hvordan jeg skulle klare å finne kraft til å gå i gang med en ny roman. Så kom jeg over de veldig veldig korte tekstene til Lydia Davis – som også er oversatt til norsk – og oppdaget at en del av disse korte tekstene faktisk er fortellinger i miniatyrform. Det er noe fascinerende ved hvordan hun klarer å ramme inn et helt lite univers ved hjelp av få setninger, og jeg fikk lyst til å prøve meg på noe liknende, sier Frobenius.

Han begynte med å skrive tekster i det han kaller et ekstremt mini-format.

– De ble ok, men jeg fikk det ikke til å fungere så godt som jeg hadde håpet. Det det imidlertid gjorde var at det gav meg lyst til å skrive mer i korttekst/novellefomatet, og jeg begynte å skrive ut disse hyperkorte tekstene til noe som var lengre og alt dette endte til slutt opp med de ni novellene som utgjør «Alle mine demoner».

Graver i eget mørke

– Med tanke på bokens tittel: Har du gravd dypt i ditt eget mørke når du skrev novellene?

– He he, ja, jeg graver i og for seg alltid dypt i mitt eget mørke når jeg skriver, men det opplever jeg i grunnen også som gleden ved å skrive. Jeg trives i mørket. Jeg liker å oppdage det ubehagelige og klaustrofobiske, det gir en egen energi til skrivingen. Mange snakker om at skriveakten i seg selv har et frigjørende eller terapeutisk potensial, jeg vet ikke om det fungerer helt på den måten, men jeg liker å skrive ting hvor jeg risikerer å oppdage sider ved meg selv som er overraskende eller kanskje ikke så «positive». For meg er det en del humor knyttet til dette også. Jeg koser meg når jeg får øye på en ny liten morbid side ved meg selv eller omgivelsene, en lyte, en moralsk feil eller en skavank i en eller annen forstand, og så overdriver jeg dette, dramatiserer det. Det kommer det mye god litterær glede ut av, beskriver han og legger til at hans egne mareritt er noe av det uhyggeligste han vet om.

Paranoia og frustrasjon

– Jeg våkner om natten og i noen minutter ikke vet om dette var en del av en drøm eller om jeg virkelig nå er forflyttet til en annen virkelighet, hvor det gjelder helt andre regler og hvor noe helt annet står på spill, sier han.

I «Alle mine demoner» skriver Frobenius» blant annet om en skiløper som lar frustrasjoner ta fullstendig overhånd, om et naboskap som endrer seg til paranoia og om mennesker som strever med skillet mellom drøm og virkelighet. Ved siden av Stephen King er inspirasjonen fra annen skrekk, i bokverdenen og på tv fremtredende. Et eksempel er novellen «Pasient 134» som har en handling som delvis minner om filmen «Jacob’s ladder».

– Det er den novellen i samlingen jeg personlig er mest fornøyd med. Lesere har forskjellige syn på novellene mine, og det er greit; noen liker den novellen veldig godt og andre skjønte ingenting av den, men for meg var den interessant å skrive fordi jeg gav meg selv mange begrensninger. Det er jo bare en dialog mellom to personer i en terapi-situasjon på et rehabiliteringssenter. Jeg begynte å skrive novellen uten noen bestemt plan og så dukket det bare opp denne ganske syke historien som rev meg med. Jeg synes den novellen har noe spesielt ved seg, sier Frobenius.

Skremmer seg selv under skriveprosessen

– Flere kritikere har ment at du skriver mørkere og nifsere enn krimforfattere, og en av romanene dine ble sågar nominert til Rivertonprisen. Har du noen gang vurdert å skrive ren krim?

-Jeg har lest en god del krim, selvfølgelig, men jeg blir fort lei av det litt forutsigbare ved krim-sjangeren, og følelsen av at det er et format som skal fylles, gjør meg utålmodig. Jeg har aldri forsøkt å skrive en ren krim, men bruker gjerne trekk fra spenningslitteraturen, sier han og forteller at han liker å skremme seg selv mens han skriver.

– Jeg finner en egen glede i å snuble over noe som er genuint skremmende. Jeg tror at mange synes det skremmende er både frastøtende og tiltrekkende. Slik er jo vår verden også, og i større grad de siste årene. Vi er omgitt av mye som kan vekke både redsler og fortvilelse, men det gir en slags lindring å se på det, studere det, ikke for å dvele ved det, eller akseptere det, men for å forsone seg med at verden er slik, og at kanskje vurdere klarere hvilke ting vi kan gjøre noe med og det som er utenfor vår kontroll, sier Frobenius.

(Hovedfoto: iStockphoto. Forfatterfoto: Christian Elgvin/Gyldendal)