Den svenske rap-artisten Jason Timbuktu Diakité har skrevet en eksistensiell beretning og temaene han tar opp er svært aktuelle.

Han blir født i Skåne og vokser opp i Lund i Sverige. Faren er svart, moren hvit. Det er farens hudfarge Jason arver, og det plager ham. Når han ser seg i speilet ser han et menneske han ikke vil være, og en identitet han strever med å omfavne. Han ønsker at han hadde en hvit hudfarge og at han skal slippe å føle seg som en gjest i sitt eget land. Han vet ikke hvem han er, og hva han må gjøre for å passe inne. Han føler seg som et ingenmannsland. Jason er  født mer enn hundre år etter at hans forfedre slavet på bomullsmarkene i USA, men fordommer og rasehat står fortsatt sterkt. Han får merke alt dette under oppveksten på 1980-og 1990-tallet.  Økenavnene kleber ved ham, og trekker ham ned til et sted som fostrer mørke følelser. Da foreldrene går fra hverandre, og moren finner en hvit mann og gir Jason en hvit søster, kjenner han seg enda mer malplassert.

Jeg har et komplekst system av røtter som forgrener seg over kontinenter, etnisiteter, klasser,fargeskalaer og epoker. Jeg er Jason, sønn av Madubuko Diakité og den hvite Elaine Bosak. Jeg er alle de landene forfedrene mine kom fra og ble skipet til i lenker. Jeg er alle de fargene og nyansene huden deres hadde. Jeg er deres sinne og lengsel, deres slit og strev, fremganger og drømmer.

Så kommer musikken inn i Jasons liv i form av en singel som faren har med seg hjem fra en reise til New York i 1984. Tonene, rytmen og teksten treffer noe i Jason, og fra da av er det kun rap som gjelder. Han konsumerer grådig de nye låtene, og i likhet med sine undertrykte forfedre finner han en forløsning i musikken. Den gir ham en styrke. Hver låt er en ny bit i puslespillet som er hans identitet, og tomrommet han lenge har kjent inni seg begynner og fylles opp av noe nytt. Musikken er helbredelse. Hver beat og hver tekstlinje er som fyrtårn som leder ham fremover mot noe nytt. Og han begynner å lese bøkene til dem som kjempet for svartes rettigheter. Sakte, men sikkert omfavner han sin svarte identitet. Han blir en kjent rapper, en som andre ser opp til og som leverer flerrende samfunnskritikk i sine tekster. Men inni seg undrer han stadig på hva som har gjort familien hans til de menneskene de er. Hvorfor deler faren og vennene hans fortsatt verden inn i svart og hvit? Hvilke opplevelser formet dem?

Han tar en avgjørelse om å reise tilbake til USA, til stedene hvor hans forfedre slavet og hvor de senere gjorde sitt beste for å skape seg et godt liv. Til bydelene som formet hans familie. Han vil finne kunnskap han kan bringe videre til fremtidige generasjoner, og kanskje, en gang for alle, finne sin egen identitet.

«En dråpe midnatt» følger Jasons reise. Det er en reise som løper frem og tilbake i tid. På veien møter vi mange fascinerende og sterke karakterer. Personer som gikk sine egne veier i en tid hvor samfunnet aller helst så at de innrettet seg på en helt annen måte. Vi blir gjenfortalt forferdelige og opprørende, historiske hendelser hvor svarte har fått føle på urettferdighet og umenneskelighet. Vi blir kjent med mennesker som har våget og betydd noe for generasjoner. Og samtidig er vi med Jason på en reise inn i hans egne følelser. Hans rapperidentitet er sterkt til stede i teksten; han skriver rått og ærlig. Teksten har en flow som driver leseren lett videre. Musikken er med som et kompass på veien – for å understreke og fremheve poenger i teksten. Han deler fra låter som har vært med på å forme ham.

Jason skriver godt, og er på sitt aller beste når han reflekterer dypt og inderlig over sitt eget jeg. Av og til satt jeg med følelsen av at jeg leste en roman, en oppvekstskildring og en episk generasjonshistorie. Jeg er imidlertid enig med Dagbladets anmelder i at boken kunne vært tjent med en bedre dramaturgi. Teksten danser hit og dit, mellom tider og hendelser. Noen steder ønsker jeg at Jason, i samarbeid med medforfatter Mustafa Can, hadde boret enda dypere inn i situasjoner og hendelser. Enkelte steder kunne han strammet mer inn.

Likevel; dette er en viktig og aktuell bok som burde leses av både unge og vokse. Jeg tror særlig unge mennesker vil finne en styrke i den, og en motivasjon om at alt er mulig. Det er i bunn og grunn bare en selv som setter begrensningene. «En dråpe midnatt» byr på håp og inspirasjon samtidig som den er samfunnskritisk og dypt eksistensialistisk. Den trekker linjene fra 1800-tallet og helt frem til Trump vinner valget i USA. Den opprører, griper og sjokkerer.

«En dråpe midnatt» er en beretning om rasisme, fordommer og rotløshet. Det er en bok om familiens betydning og om de bånd som former oss. Om å stå opp for den man er og det man tror på. I kjernen av alt dette ligger en sterk kjærlighet til musikken som er med på å gi livet et soundtrack og inspirerer til å finne de viktige beatsene.

(Hovefoto: Fredrik Etoall/OBA Management)