Hva gjør det med et barn når mamma er seriemorder og man er ansvarlig for å ha fått henne fengslet?

«Forgive me when I tell you it was me. It was me that told». Slik starter Ali Lands psykologiske krimdebut om Annie hvis mor er en seriemorder. En bok som har blitt solgt til 30 land, blant dem Norge, og som fremheves som original og kontroversiell.

«Good Me, Bad Me» er mørkere enn mange andre thrillere jeg har lest. Handlingen fortelles gjennom Annies øyne. Hun har i lengre tid levd med en mor som kidnapper barn og dreper dem på grufullt vis, og det er bare Annie som kan stoppe henne. Men Annies problemer ender ikke når moren fengsles. Hun får et nytt navn og plasseres i en fosterfamilie hvor faren er psykolog, men frykten for moren og minnene fra fortiden hjemsøker henne stadig. Hun strever også med å passe inn og opplever at det ikke bare er moren som kan opptre med ondskap.

I’ve managed to keep your night time visits a secret so far. The fact you come as a snake, underneath the door. Up into my bed. Lie your scaly body next to mine, measure me. Remind me I still belong to you. (..) I read in a book once that people who are violent are hot-headed, while psychopaths are cold-hearted. Hot and cold. Head and heart. But what if you come from a person who’s both? What happens then?

Mannlige seriemordere er i flertall i fiksjonen, så vel som i virkeligheten. Det er langt mellom krimmens Aileen Wuornos; kvinnelige seriemordere. Og når de først opptrer blir det regnet som originalt og kontroversielt. Karakterer som Chelsea Cains Gretchen Lowell, og Eriksson og Sundquists sadistiske, kvinnelige barnemorder i trilogien Victoria Bergmans svakhet får det til å gå kaldt nedover ryggen på selv garvede lesere. Kvinner som dreper, igjen og igjen, sees på som sjokkerende, kanskje fordi kvinner i seg selv betraktes som omsorgsfulle og livgivende vesener.

Personlig opplevde jeg ikke «Good Me, Bad Me» som verken sjokkerende eller kontroversiell lesing. Spesielt orginalt var det heller ikke. Jeg så slutten komme lenge før den var der. Det som hever denne thrilleren fra andre i samme sjanger er språket. Ali Land har et språk fullt av undertekst, og hun skrives tidvis lyrisk og har en melodi og rytme i setningene og avsnittene. Hennes arbeid med traumatiserte og psykologisk skadede barn er tydelig gjennom portrettet av Annie – som skildres på en svært troverdig måte. Vil Annie klare å legge fortiden bak seg? Er det mulig å begynne på nytt etter de opplevelsene hun har hatt? Det er sentrale problemstillinger i thrilleren. Gradvis avdekkes Annies fortid gjennom ulike tilbakeblikk, og vi får en større forståelse for hva hun bærer på.

«Good Me, Bad Me» passer for lesere som liker mørke bøker med trøblete kvinnelige hovedpersoner. Men har du lest mye i denne sjangeren vil neppe boken overraske deg. Jeg hadde høye forventninger som ikke ble innfridd, og savnet et skikkelig vendepunkt. Bokens vendepunkter var forutsigbare og godt oppbrukt i tidligere bøker av denne typen, og jeg ante dem allerede da jeg leste bokens baksidetekst.