Fiona Cummins debuterer med en uhyggelig thriller som leder tankene hen til Mo Hayder.

«If Erdman Frith had chosen pizza instead of roast beef, his son might have been spared» Slik innleder Cummins sin mørke krimdebut. En seriemorderthriller om en mann som kidnapper barn rammet av det sjeldne steinmann-syndromet. Da en liten jente forsvinner setter politietterforsker Etta Fitzroy snart dette i sammenheng med en annen forsvinningssak. Og det er flere barn som er i faresonen.

Cummins har skrevet en spennende og uhyggelig thriller om en seriemorder som i navn virker å være en homage til Jeffery Deaver. Fra første setning trekker hun leseren inn i en nifs historie det er vanskelig å komme ut av igjen. En historie om besettelse, lengsel og lojalitet. Dypt i all uhyggen er «Rattle» også en historie om kjærlighet. Cummins skildrer et ekteskap som har blitt rammet av flere problemer etter at sønnen fikk en alvorlig sykdomsdiagnose. Sterkest er imidlertid skildringen av mors – og farskjærligheten og det foreldre er villige til å gjøre for sine barn når det virkelig gjelder.

Det er språket som hever boken over mange andre i samme sjanger. Til å være debutant skriver Cummins uanstrengt og godt. Hun har gode metaforer og benytter seg av mye undertekst. Språklig er hun bedre enn Hayder, som jeg innledningsvis sammenliknet henne med, og boken er dypere enn mye annet jeg har lest i samme sjanger.

Den tar imidlertid litt tid før hovedpersonen Etta Fitzroy engasjerer. Det er portrettet av Erdman Frith som er det sterkeste. Plottet er heller ikke spesielt troverdig, men det gjør ikke noe. Dette er mørkt eventyr for voksne, og innenfor sin sjanger funker boken som bare det. «Rattle» er en av de beste, engelske krimbøkene jeg har lest i år og den satt i meg lenge etterpå.

I likhet med «the Fourth Monkey», som jeg anmeldte her inne nylig, har «Rattle» en åpen slutt. Oppfølgeren er ventet i januar 2018. Boken skal også bli tv-serie.