Michelle McNamara skrev bok om jakten på the Golden State Killer. Boken kom ut i mars i år. To måneder senere ble seriemorderen tatt.

Politiet hevder at det ikke er informasjon i boken som direkte har bidratt til pågripelsen, men McNamaras fans og støttespillere mener hennes arbeid med saken spilte en viktig rolle i oppklaringen. For meg er det uansett første gang jeg leser en aktuell true crime bok om en ukjent seriemorder, og opplever at vedkommende blir pågrepet mens jeg er i ferd med å lese boken ferdig.

Michelle McNamaras interesse for mord og forbrytelser startet i 1984, da hun var 14 år gammel. En ung pike ble brutalt myrdet i nabolaget og morderen ble aldri tatt. Den ansiktsløse forbryteren skulle bli stående som symbol på en besettelse som senere førte til at McNamara opprettet bloggen True Crime Diary og startet en årelang jakt på en av USAs verste seriemordere.

Det hele begynte i Visalia i California på midten av 1970-tallet. En ukjent person brøt seg inn i boliger, gjorde hærverk og stjal eiendeler. Den ukjente gjerningsmannen fikk etter hvert kallenavnet The Visalia Ransacker, men det var et annet kallenavn som for alvor brakte ham inn i medienes søkelys. I 1976 skjedde den første av en rekke voldtekter i Sacramento. Forbrytelsene ble først lagt lokk på, men da hendelsene begynte å bli kjent i pressen brøt panikken ut i veletablerte nabolag.

The East Area Rapist, som forbryteren ble kalt, spionerte på potensielle ofre og gjorde trolig grundig forarbeid før han brøt seg inn og voldtok. Ved flere tilfeller angrep han par og truet med å drepe dem dersom de ikke gjorde som han sa. Det er antatt at the East Area Rapist begikk rundt 45 voldtekter. Senere eskalerte det. I 1979, tre år etter den første voldtekten, ble et par angrepet i sitt hjem. De greide å unnslippe. Det neste paret var ikke like heldige, de ble skutt og drept. Flere drap fulgte. Etterforskere så likheter mellom drapene og voldtektene. I 2001 ble det ved hjelp av DNA ettertrykkelig slått fast at samme gjerningsmann sto bak. Det er antatt at seriemorderen har drept minst 12 mennesker.

Like that he was gone. Where hard, small eyes had been, there was darkness. Skittering sounds could be heard, like some creature with a muscly tail running from light. Bushes rustles. Fences thudded. The clambering grew fainter, but it didn´t matter. A distress call drowned out everything else.

McNamara ble så fascinert av den uoppklarte saken at hun viet år av sitt liv på å finne og avsløre seriemorderen. Hun intervjuet overlevende og politifolk som hadde arbeidet med saken. Fordypet seg i politirapporter, bevis og nyhetsartikler, og engasjerte seg i forum på internett hvor andre amatørdetektiver også arbeidet iherdig med å avsløre mannen som McNamara ga navnet The Golden State Killer. Hun satte seg inn i geografisk profilering, og brukte timer på internett mens hun trålet adresselister og kataloger som kunne hjelpe henne et skritt nærmere den ukjente gjerningsmannen.

There´s a scream permanently logged in my throat now. When my husband, trying not to awaken me, tiptoed into our bedroom one night, I leaped out of bed, grabbed my nightstand lamp, and swung it at his head. Luckily I missed.

I boken skildrer McNamara den intense jakten som førte til at hun utviklet nære bånd til etterforskerne som arbeidet med saken. Hun beskriver også hvordan the Golden State Killer utviklet seg fra innbruddstyv til morder. Skildrer nabolag som ble grepet av frykt og arrangerte nattlige vakttjenester i håp om å få fatt i den skyldige. Forteller hvordan noen par sov på skift av frykt for en voldelig innbruddstyv. Flere ganger var the Golden State Killer på nippet til å bli tatt, men han kom seg unna hver gang.

If you commit murder and then vanish, what you leave behind isn´t just pain but absence, a supreme blankness that triumphs over everything else. The unidentified murderer is always twisting a doorknob behind a door that never opens.

McNamara presenterer leseren for politifolkene som ble dratt inn i saken, og som over førti år etter de første hendelsene fortsatt blir hjemsøkt av det som skjedde. Hun beskriver ofrene og de etterlatte som fortsatt leter etter svar, skildrer fortvilelse og frykt. «I´ll Be Gone in the Dark» beskriver også stedene hvor forbrytelsene skjedde og viser blant annet fremveksten av noen av Californias beste nabolag. McNamara har egne teorier om hvem som kan ha stått bak drapene:

My mind kept circling back to the image of a man in a uniform, a telephone lineman or a postal worker, an everyday worker bee straight out of Rchard Scarry´s Busytown, the kind of person whose presence signals that everything is running smoothly.

Flere passasjer i boken er ikke bare god dokumentar, det er også god litteratur. Med et stemningsfullt og til tider dypt språk får McNamara mennesker og omgivelser til å tre levende frem for leseren. Boken er full av detaljer og kunnskap om saken, og jakten på seriemorderen, men stoffet oppleves aldri tørt. Tidvis føles det som man leser en fiktiv thriller. Dette forsterkes av de mange utrolige historiene fra virkeligheten; som hvordan en av amatørdetektivene på internettforumet McNamara frekventerer går på date med en mistenkt bare for å skaffe seg vedkommendes DNA.

You were what you left behind: a four-inch vertical cut in the window screen at the ranch house on Montclair, in San Ramon. A green-handled hatchet on the hedges (…) You were a scent and shoe impressions. Bloodhounds and detectives tracked both. They led away. They led nowhere. They led into the dark.

McNamara skriver godt og inderlig om hvordan forbrytelser påvirker folk og nabolag. Noe av faren med å ta for seg slike kriminalsaker er balansen mellom å gi leseren nok informasjon og det å være spekulativ. McNamara håndterer dette på ypperlig vis. «I´ll Be Gone in the Dark» dveler ikke ved groteske detaljer, leseren får den informasjonen vedkommende trenger for å forstå saken, samtidig som ofre og etterlatte ytes respekt.

McNamara døde mens hun sov i april 2016, ektemannen har hentydet at helsen led av hennes intense jakt på å finne seriemorderens identitet. Hun rakk aldri å ferdigstille boken, og den er derfor blitt fullført ved hjelp av ektemannen, Patton Oswalt, hennes researcher, Paul Haynes og Billy Jensen, en kollega. De har sydd deler av utgivelsen sammen ved hjelp av tidligere artikler forfatteren skrev, samt hennes mange notater om saken. Ektemannen beskriver i boken hvordan han opplevde McNamaras jakt på sannheten, og dette styrker opplevelsen av at dette ikke bare er en ordinær true crime bok, men også en skildring av en kvinnes iherdige jakt på en seriemorder hun ønsket skulle bli avslørt. En jakt som førte til at McNamara satt timesvis og leste politidokumenter gjennom natten mens hun, i dyp kontrast til grusomhetene som flimret på skjermen foran henne, spiste gummibjørner.

«I´ll Be Gone in the Dark » er noe av det bedre jeg har lest innen true crime. Boken er godt skrevet, godt underbygd og med en nerve som gjør at man trekkes inn i saken og fortellingen.

Etter at boken ble utgitt i februar ble den raskt en bestselger, så langt har den solgt over 150 000 eksemplarer. Kritikere har rost den og forfattere som Stephen King, Michael Connelly og Gillian Flynn har blurbet. Flynn har også skrevet et rørende forord i boken. Og nå har altså utgivelsen fått fornyet aktualitet i og med at politiet onsdag denne uken annonsert at de, etter over 40 år, har pågrepet the Golden State Killer. I den forbindelse har McNamaras etterord i boken blitt trukket frem, og det er sterk lesing når man vet hvilken utvikling saken fikk kort tid etter bokens lansering:

One day soon, you´ll hear a car pull up to your curb, an engine cut out. You´ll hear footsteps coming up your front walk (…) The doorbell rings. No side gates are left open. You´re long past leaping over a fence. (…) This is how it ends for you. “You´ll be silent forever and I´ll be gone in the dark”, you threatened a victim once. Open the door. Show us your face. Walk into the light.

«I´ll Be Gone in the Dark» er planlagt å bli dokumentarserie på HBO.